Nettsted under utvikling
Hotel NORGE's historie
Hotel Norge jubilerer. Bedriften har bestått i hundre år. Jubelåret 1985 gikk inn med festligheter i den store stil. Der deltok - med ledsagere - bedriftens treogethalvthundre ansatte, bedriftsforsamlingens og styrets medlem- mer og noen ganske fa andre. To bankettomganger måtte til - fredag den 11. og lørdag den 12. januar -for at alle skulle kunne delta og hotelldriften gå sin vanlige gang.
Den 10. juni, selve jubileumsdagen, hundrearsdagen for åpningen av Hotel Norge i 1885, ble markert på verdig vis: Duggfriske rosenhilsner til boende og spisende gjester. Og ved middagstider mottag else for tre-firehundre ianbadne med rep- resentanter for myndighetene i teten. Champagne og canapeer. Taler og gave- overrekkelser. Telegrammer, brev og blomster - heder og hyllest.
Det er bilder av feirende folk ved disse jubelanledninger som illustrerer første avsnitt i denne beretning. Mens avsnittet ellers rommer hva forfatteren har kalt een tale til jubilanten ved overrekkelsen av dette lille stykke Norge's-historie.
Vi er på vei inn i historien om et hotell, et av de relativt få byhoteller her til lands som har vært drevet gjennom hundre år - under samme navn på samme grunn: Hotel Norge i Bergen, byens eldste bedrift i bransjen.
Hundre år i en nihundre år gammel by er visselig ikke meget. Men når vi vet at hva vi kan kalle den urbane hotelltradisjon, hos oss ikke spenner over stort mer enn halvannethundre, må jubileet straks fortone seg mer notabelt - også i nasjonal målestokk. Og denne notabilitet gir seg - blant annet - utslag i at der skrives «Et lite stykke Norge's-historie.
Nå er - som vi straks skal se - Hotel Norge slett ikke byens første "europeiske" hotell. Men det er det eneste som har vært i kontinuerlig drift på sine opprinnelige tufter helt fra de begivenhetsrike 1880-årene da bysamfunnet blant annet begynte å akseptere turismen - som forretningsskapende massebevegelse. Det er således ikke de - skal vi si - ordinære byfunksjoner som skaper hotellet. Det er dampskipene i fart på Nordsjøen og de turistene de fører på vei til eller fra ferder i vestnorske fjorder og fjell eller til dels også i midnattsolens forjettede land. Byhotellet på vår kant av kloden får således i realiteten det samme utgangspunkt som bygdenes innkvarteringssteder, turisthoteller som kan være adskillig eldre enn Hotel Norge.
Hotel Norges bestandighet gjennom de hundre år hviler på et kompleks av årsaker der dyktighet og dristighet hos ledelsen parret med tilpasningsevne og erfaringsstyrt forsiktighet er vesentlige faktorer. Men der er så menn også hell med i spillet. For Norge var - for eksempel - den eneste av byens større hotellbedrifter som overlevde Bergensbrannen, og hotellet slapp ogsa relativt rimelig fra den siste krigstidens ødeleggelser.
Dertil kommer de mange uttrykk for venerasjon overfor bedriften som kan spores i vanskelige situasjoner, og som synes å diktere personlig engasjement hos dem som har sete i styrende organer, ut over hva som kunne forventes av rent forretningsmessige grunner. Ikke minst øyner vi slike uttrykk i hotellets nyere historie, i den prosessen som gjennom to etapper fører til utbygging av et helt hotellkvartal i byens sentrum. Her er det tydelig at bypatriotismen, eller skal vi våge å si kjærligheten til byen, også spiller med.
Det nye som skapes i denne atmosfære gir også grunnlag for personalets tydelige glede over gjennom sitt virke å kunne bidra til bedriftens anseelse. Slik bedriftsstolthet og dens merkbare utslag er i seg selv misunnelsesverdige aktiva for et hvert utadvendt foretagende. Her ligger da ogsa en hovedbasis for hotellets høye renommé på det internasjonale plan.
I løpet av en periode på drøye hundre år er hos oss synet på selve hotellinstitusjonen - innkvarterings- og bevertningsstedet i de reisendes tjeneste - totalforandret. Fra i allmenhetens øyne å være tvilsomme innretninger for formålsløstreisende fremmede - med innebyggede fristelser for byers og bygders egne døtre og sønner, har hotellene tilkjempet seg status i samfunnet. Deres nødvendighet er hevet over tvil. Deres sosiale funksjon er anerkjent. Og vi har for en bedriftstype fått den talende betegnelsen samfunnshotell.
Vanskelig har det allikevel vært, og tid har det tatt å vinne bukt med gammel oppfatning av hotellvertskapet og dets tjenere. Dypt må det sitte i folkesjelen, bildet av gjestgiveren som stjal selvdekkende duker, gullgjørende bukker og andre herligdommer fra eventyrets forskjellige askeladder. Og det gjelder slett ikke bare for bygdene. Her er i Bergen nok av eksempler på at hotell- og restauranttilknyttede yrker helt inn i den siste etterkrigstiden i visse kretser er blitt vurdert med merkbar skepsis. Vi vet også at det nettopp i bergenske bransjemiljøer gjennom årene har vært gjort en betydelig innsats for a høyne selvrespekten hos fagenes utøvere på de forskjellige plan, og at resultatene har bidradd til å styrke yrkenes anseelse. I dette arbeidet har Hotel Norge spilt - og spiller fortsatt - en viktig rolle. Om det vitner idag ikke bare hotellets eget personale. Også rundt om i landet - og i utlandet - finnes fagfolk som har stått sin læretid på Norges og som med glede taler om det.
Ett er det for et hotell å vinne anseelse og anerkjennelse hos det reisende publikum fra alle kanter av kloden. Noe ganske annet a vinne tilsvarende posisjon i den lokale opinion. Befolkningen i hotellets hjemby vil naturlig nok - vanligvis - lære bare halve bedriften å kjenne: Restauranter med tilknyttede kjøkkener, møtelokaler og festsaler. Selv om boende gjester i stor utstrekning inntar sine måltider i hotellet, skulle allikevel omsetningen i restaurantsektoren være en brukbar målestokk for lokal popularitet. Og all den stund varesalgets gir godt over seksti av de drøye hundre millioner som for tiden er det totale årsresultat for Hotel Norge, skulle det der i gården stå bra til også hva lokal anseelse angår.
Foran markeringen av sine hundre år fikk bedriften for øvrig anledning til å registrere ganske andre utslag av bergenseres og gode naboers hengivne hotellinteresse. Da avisannonser fortalte at der ble skrevet Norges-historie og at bistand var ønsket, kom reaksjonen spontant og mangfoldig: Prospektkort fotografier, foldere, litteraturhenvisninger, erindringer og historie- er ble beredvillig avlevert og stilt til forfatterens disposisjon. Den samme spontane velvilje og interesse har forfatteren møt der han selv gjorde henvendelser enten det var til fortidens bransjefolk, aldrende gjester eller leverandører, til private samlere eller til offentlige samlinger i Bergen og andre steder. Av uvurderlig betydning har det vært for ham å få adgang til portier Komelius Steffensens samlinger forvaltet av hans datter, fru Helene Helland, a få anledning til å gjennomgå direktør John Walter jr.s personlige papirer ivaretatt av hans datter fru Ellen Margrethe Walter Mowinckel, og å få del i familietradisjonen om gründeren Georg Pommerenk via hans datterdatter fru Ruth Bakken. Det må ellers være berettiget å nevne den store imøtekommenhet som er blitt vist forfatteren ved Universitetsbiblioteket i Bergen - Billedsamlingen inklusive - og ved Bergens offentlige Bibliotek.
"Norges"-historien har i sannhet hatt mange villige medarbeidere. Og så rikt er det materiale som er brakt for dagen, at det i sin helhet ikke kan finne direkte anvendelse selv i en fyldig fremstilling som den foreliggende. Men indirekte er hver eneste bit kommet til nytte. Det har gjennom arbeidsperioden hyppig forløst forfatterens takk og pris.
Og vær sikker: Ikke ett fnugg skal gå til spille. Fotostat kopier av utlånt materiale blir arkivert sammen med notater om muntlige overleveringer og henvisninger. Så kan det alt sammen også ved en annen anledning bidra til fargelegging av bilder fra en svunnen tid.
I vår beretning er det lagt vekt på slik fargelegging - verbalt og visuelt. Der er også valgt en fremstillingsform som søker å plassere bedriften i en bred historisk ramme. Når rammen kanskje er blitt bredere enn vanlig i bedriftshistorisk forbindelse er det fordi hotellet - institusjonen - i sin egenart stadig er sterkt og i vid forstand samtidsavspeilende. Og når det for visse epokers vedkommende så pass fyldig refereres bergensk reiselivshistorie med vekt på utviklingen innen hotell- og restaurantsektoren, er det fordi litteraturen fra før er såre fattig på slike samlende fremstillinger.
It takes all sorts of people to make a world, er det sagt. En amerikansk bransjemann skal ha tilføyet: And all sorts of hotels to lodge them. Den som beskjeftiger seg med tema- og susjettstudier i litteraturhistorien, vil finne at hotellet - institusjonen i sine forskjellige avskygninger - i visse perioder har opptatt forfattere av mange nasjonaliteter nettopp som samlingssteder for alle slags mennesker underveis. Slik hotell-litteratur som ofte avføder populær film, synes særlig å ha hatt en blomstringstid fra 1920-årene og frem gjennom et par-tre decennier. Fra bøkenes verden kunne nevnes navn som for eksempel østerrikeren Joseph Roth med Hotel Savoy., 1923, franskmannen Eugene Dabit med Hotel du Nord, 1929, og wienerinnen - Vicki Baum hvis - Menschen im Hotels - 1929 - kom i ny utgave på norsk så sent som i 1952. De to siste romanene er begge filmet. Fra filmens verden hvor hotelltemaet synes rikere representert og bare delvis er basert på romaner og skuespill, kunne to ytterpunkter trekkes frem: Mauritz Stillers Hotel Imperial med Greta Garbo i 1926, og Hotel Paradisos med Gina Lollobrigida i 1966. Til en viss grad er temakretsen i slike litterære og dramatiske arbeider beslektet med tidligere tiders frembringelser - fra antikkens fergestedsmyter via renessansens vertshuslegender til romantikkens gjestgiverihistorier. Mennesker som av en eller annen grunn er på reise, og hva som skjer mellom dem når de hastig møtes, delvis frigjort fra belastninger i et hjemlig miljø. Hotellet fremstår som øyeblikkets isolerte verden med store oppgjør mellom følelser og fornuft. Og det ligger da fristende nær for diktende ånder å drive regulær nøklehullskikking ... Noe som i et profesjonelt profilert hotell i virkelighetens verden selvsagt er utenkelig - iallfall for dem som arbeider der. Ikke bare fordi de ellers har nok a gjøre. Men fordi uskrevne lover garanterer gjestens integritet.
Således óg i denne beretning. Hotellet skal også når det gjelder privatlivets fred være a home away from home. Diskresjonens bud er stadig gjeldende på «Norge». Og forfatteren har ansett det for à være et korrektiv under hele den historiske fremstilling.
I det arkiverte materiale vedrørende Hotel Norge - et materiale som etter hvert er blitt ganske omfattende, men hvor der stadig er plass for supplerende informasjon - finnes flere tråder som det i denne omgang ikke har vært formålstjenlig å nøste opp, først og fremst på grunn av tidsfaktoren. En slik tråd fører - for eksempel - til Stavangers Hotel Victoria hvor bergensere eierinteresser i årene etter første verdenskrig gjorde seg sterkt gjeldende. En annen tråd forer til Solstrands Hotell & Bad. En tredje til Fløyrestauranten. Og så videre.
Et ganske annet tema som det også kan ha interesse å utrede videre, er spredningen av hotellnavnet Norge og den eventuelle sammenheng der matte finnes mellom de bedrifter som har baret og som bærer navnet. Der har - for eksempel - vært et Hotel Norge i Oslo. Der er et Hotel Norge i Kristiansand. Og ett også i Newcastle .. .Ikke Hotel Norway, men Norsjch,» for å si det med en av våre informatorer som med vanskelighet søkte å ta seg frem dit for en del ar siden. Noen vil muligens mene at det hadde vært viktigere å utrede slike - og andre - spørsmål enn så inngående å fortelle - for eksempel - forhistorien om strøket mellom Engen og den nordre Smålongerstranden. En slik reaksjon vil bli tatt til etterretning og sammen med andre bilagt protokollen. Forfatteren har ingen å skylde på. Han har hatt absolutt frie hender under utformingen av stoffet, en prosess som på grunn av hans grenseløse nysgjerrighet har tatt adskillig lenger tid enn beregnet.
Måtte noe av det engasjement han har følt under arbeidet fomemmes i den formen fremstillingen har fått. Det mener han at bedriften Hotel Norge måtte fortjene.
Bergen i november 1985.
En gammel kulturforsker har sagt at menneskets historie er historien om reiser. Allikevel er hotellet med den funksjon vi har tillagt det, i et dypere kulturhistorisk perspektiv en heller ung institusjon. Og hva selve institusjonsbetegnelsen hotell angår, er det ikke mer enn et par hundre ar siden den kom i alminnelig bruk, for vårt eget lands vedkommende temmelig nøyaktig etthundreogfemti. Det tar i seg selv være et poeng i historien om en hundre år gammel norsk bedrift i bransjen som hele tiden har drevet sin virksomhet på samme sted under samme navn - Hotel Norge i Bergen Og det gir oss også paskudd til et mer generelt streiftog i innkvarterings- og bevertningsstedenes kulturhistorie som inn- ledning til vår beretning. ---
Storiolk på ferd i de gamle kultursamfunnene i øst og sør bragte opprinnelig selv med seg alt de trengte på reisen, ogsa hus i form av prektige telt. Sa forsavidt har var egen tids camping- turister adskillig til felles med dem. Og nar de senere etablerte stasjoner langs sine ferdselsveier, ble der gjerne bygget hus som av reisefelgets fortropper i hast ble moblert for opphold i kortere eller lengre tid, for så atter å tommes i det ferden gikk videre.
Men folk flest, de reiste på eldgamle lover om gjestevennskap, bade i Hellas og Romerriket lenge beskyttet av de høyeste guder. Slik ble også de karrige Nordlandenes uskrevne lov: Mat og husly til den reisende under den guddommelig innstiftede forutsetning at vertskapet skulle få nyte tilsvarende goder under ferdaman- nens tak nar leilighet bod seg
Allerede i oldtiden ser vi av tilstrommingen til de store helligdommer, religionen som viktig reisestimulerende faktor. Og det er nier slike hellige steder i Hellas at arkitekturhistorikere av i dag mener å kunne pavise Europas forste formalsinnrettede byggverk for innkvartering: Det såkalte pandokeion eller gjeste- hus med tallrike smårom og med stallplass for ride- og trekkdyr. Opprinnelig synes heller ikke disse gjestehusene a ha vært møblert og heller ikke å ha hatt noe serveringstilbud. Og det er likcledes tvilsomt om man her pa tidlige stadier betalte noe for bruk av rommene
Ellers synes det a være grunnlag for - bude bransjcfaglig og elymologisk - å søke den curopeiske hotellkulturens egentlige opprinnelse hos romerne, i deres hospitalis med de tallrike varianter som under erobring og kolonisering ble spredt over hele det rektige riket - og enda lenger. Det er når virksomhetene innen dette innkvartcringssystemet gradvis går over til drift på forretningsmessig basis, at vi begynner å skjelne trekk vi kjenner fra var egen tid Vi vet - ogiá fra nordiske kilder - at pilgrimer på ferd mot middelalderens store kristne helligdommer i sor, fant et ganske velutviklet herbergesystem langs Europas ferdsclseier. Det var der de fikk ly - mot betaling, og bare i liten utstrekning som gratisgjester i klostrene som synes å ha spilt en beskjeden og heller spesialisert rolle i denne masereisenes farste store tidsal- der. Og i enkelte herbergenavn fra tiden, aner vi fortsett rorerske Dradisjoner. Innenlor etymologiens ramese kan vi enkelt illustrere utviklin gon av selve hotellbetegnelsen på denne måte: Fra det latinske Nospes - på et tidlig tidspunkt egentlig gjesterom - til hospitium og hospitalis - egentig gjestevennelig - og videre til senere intemasjonaliserte ord som hospital, hospirs, hostel og endelig i fransk 15-1600-tallsdrakt, til dee! w
Oppeinnelig var hötel en temmelig vidtfavnende betegnelse for bolig, helst for fornemt folk. Boligens anvendelse ble eller Ivert illustsert med tilleggsord. For eksempel Höte d'Ambassa deur for et legasjoassete. Hosel de Ville for en bys radlvus, Hotel Dieu - gudsbolig - for et byhospital med middelalderaner Og så videre. Men når ordet stod alene, ble det altså etter hvert betegnelse for et meblert hus hvor reisende kunne slå seg til, oftest da med eget tjenerskap.
Forst sent på 1700-tallet er det så at ordet hötel trekkes direkte inn i navn på kombinerte innkvarterings. og bevertningssteder i storre franske byer. Moten sprer seg med et tiltagende reiseliv raskt utover Europa. Men enna til denne dag har ordct ikke maktet a erobre noen entydig status i sprogene. Og vi har derfor heller ingen internasjonalt akseptert definisjon av hvordan en bedrift skal være beskaflen for å kunne kalle seg hotell. En rekke turistland har i var tid trukket opp mer og mindre skarpe definisjonslinjer med gyldighet innen egne grenser. Hos oss ble det gjort i Hotelloven av 1955, for evrig det forste lovverk i sitt slag i den ganske verden I reiselivshistorien forvirres man i det hele tast stadig av steders og tiders skiftende oppfatning av hvilke bedriftstyper som skjuler seg bak alle betegnelser for reisendes stasjoner underveis: Herberge, hospits, taverne, kro, traktersted, vertshes, giestgiveri, lugihus, pensjon - eller hotell, bare for å ta med noen ord som har latt hjcmstavm i vårt gjestfrie sprog. Holder vi oss til dette utvalget. har vi historisk belegz for a slå fast at samtlige ord har vart anvendt som betegnelse for bedrifter som mot betaling har kunnet by den reisende mat, drikke og sengeplass Dermed utvides stamtavlen for vår tids hotell ganske betraktelig, og det kuane friste til a sla inn pa ville veier. Skulle vi skissere rutler på det norske hotellstamtreet overensstemmende med det vi har antydet om forretningsmessig drift, vil det falle naturlig å ta utgangspenkt i en situasjon typisk for Norges bypder tidlig pa 1300-tallet. Da hadde giestevenn- skapsreiseriet med utvekster av tvang og vold grepet sa sterkt om seg. at kongen fant det påkrevet å skride ian Han påbod langs land- og sjøveier i sitt rike opprettet kongclig priviligerte - og beskyttede - tøfernishus der den reisende kunnc få kost og logi mot på stedet a gjare opp for seg I betegnelsen tafernishus avspeiles romersk reiseliv også i det hoye nord. Det latinske taberna har over gammelransk taverna fannet veien til norront mål. Stort mer er der ikke å si, for husene kom bare i beskjeden grad til å funksjonere overensstemmende med den kongelige intensjon, det sorget blant annet de reisende embetsmennene for, og den norskce taverne-historien blir eliers av forskjelige grunner meget koet der den raskt fortaper seg i den følgende epokes store dunkelhet I byene i Norge hadde det fra gammelt av vært skytninger og senere også laug og tildels gilder som på kollektiv basis hadde skjøttet vertshusfunksjoner og derunder også sorget for innkvar- tering av tilfeldige reisende. Og etter hvert var der pått forretning oga i denne virksomheten. Når der etter historisk merketid så atter faller lys i bildet, er vi kommet et stykke inn pa 1500-tallet.
og vi ser da at det folkelige vertshus hadde halt gode dager og rikt hadde formert seg. Selv om myndighetene - både byenes og rikets - nå fant tiden inne til å rydde opp. må det ha trukket i langdrag med efleiten. Foe enna i 1e24 hadde en by som Bergen med sine godt åttetusen innbyggere over firehundre skjenkesteder for ol og vin - og i nocn grad for heller vulgært brennevin, en drikk som var blitt kjent i landet et knapt hundrear tidlipere Hvor mange av disse krohusene eller olbodene eller Iva vi skal kalle dem. som kunne innlosjere fremmede, vet vi ikke. Men noen må det ha vært, det synes iallfall rettsprotokollene å rope. Oppeserksomheten trekkes i denne og i den folgende tid sæcrlig mot slike steder som ved navn og sipnaler tilkjennegav en viss profesjonalisme, I Bergen kjenner vi for eksempel vertshus som Morianen., .Blsahunden., .Ravnekroken., .Emmaus. og .Altona., og dertil rene bordeller som -Steinkjelleren. og . Kalkekulen», Men man kan vanskelig tenke seg pent folk inelasjert slike steder. De ble tatt vare pa bjemme hos venner og slektninger, eller hos kjopmenn og handverksmestre som de hadde forretninger med, og som da plasserte dem i hus eller kleve, alt etter stand og verdighet De første formalsinnredede losjihus i byen synes å ha vart bondestuene», ofiest lagerrom alstyrt med kayer, bord og benker i hus og boder tilhørende kjøpmenn som drev bondehan- del. Der kunne leverandorene - ofte bonder fra Nordhordland- linne tak over hodet så lenge forretninger pagikk. Slike stuer var i bruk helt opp til begynnelsen av vårt eget århundre, og miljøct kjenner vi fra detaljerte beskrivelser i Amalie Skrams . Hellemryrs- Fremover på 1700 tallet kom der stadig flere private tilbed oe .losi for reisendess samtidig som krobusenes antall ble redasert til noen ganske fa. Og mens . Ravnekroken. og +Steinkjelleren. forsvant for blekt å leve videre i alminnelige gatebenevnelser, lå ennå ved overgangen til et nytt århundre overst på Muralmennin- gen et garamelt vertshus freidig skiltende med sitt talende navn .. Dermed er vi kommet frem til herbergestedet .Halvkanden- w I det lille som er skrevet av samlende bergensk -hotell» historie, synes det ikke a ha vært mulig a komme utenom denne .Halvkanden .. Det har sin forklaring i at dette herbergestedet med krofortid ved begyrnelsen av det forrige arhundre ble gienstand for vienskapelig oppmerksomhet og i avisartikler og bøker gjort videnom kjent. Det var prolessor Christopher Hansteen som skrev etter at han i 1821 hadde foretatt sin senere sa beromte Nunge-pa-tvers-reise Han hadde på fotferden blat annet -oppdaget. Voringfossen og malt fallets hoyde, da han sa i neste oeagang kom til Bergen for à gjøre den oppdagelse al staden led under en uleilighetsskapende mangel pa ollentlige vertshus .. Selv om han med de beste anbefalinger presenterte seg for verten på Muralmenningen, ble han -avvist med den beskjed at < Halvkanden. var full .. Neppe noen annen vertsbeskjed i norsk .hotell .- historie har fatt slik fornem litteratarplassering som denne Han ble forresten slett ikke glende ute den natten, professoren. Han focteller selv at han fikk kost og losji hos madam Bugze Slike gjestevennlige madamer hadde byen en rekke av, og det var de som i vesentlig grad tok seg, av reisende som ikke kunne bo hus venner og focretningfoebindelser Det var ellers ikke noc særsyn at norske byer på 1700-tallet og ct stykke inn i det forrige arhundre stod ute av stand til a fremvise noen egentlig glestgivergård. Slike - opprinnelig kongelig priviligerte - ineretninger fantes derimot gjerne like utenfor bygrenseneog lå deresed oftest også utenfor byens jurisdiksjonsområde, noe som bod både på driftsmessige og skattemessige fordeler. Så og i Bergens orgivelser, der det lenge fantes gjestgiverier i Sandviken, ved Kalfaret, i Floen, pa Nygard og i Dokken Der var forresten folk i det hvitmalte, rødteglsckkede bysam- funnct soes relativt tidlig hadde wert klar over manglene på herbergeringens område. Og det er ganske artig å se hvordan en atviklinpfremmende institusjon som Det Nyttige Selskab allere- de i 1775 setter opp premie og forespeiler skattefrihet og en lang rekke andre fordeler til den som i byen <oppretter det beste herbergehus for fremmede .. Men reaksjonen synes totalt a ha ateblitt. Trolig var innbydernes ambisjoner for store for folk soes kunne lenkes a ville skaffe seg en naering som herberger. Noen hoyt estimert bestilling i kjepmanassandunnet ville det ikke være, og betydelige investeringer matte det kreve å inntri Selskcabets forventninger. Ja, for det er tydelig at man der hadde tenkt seg et foretagende etter monster av hva som var observert i Kontinen- lels storre byer, altså i tidens nye terminologi et botell. Det var som sagt, ved midten av 1700-tallet at bedre vertshus eller gjestgiverier i stoere franske byer begynte å kalle seg hoteller og a sette Ridtel som et honeett signal foran navnet - enten det i at de barc finnes i byene, og at de har flere giesteværelser enn giestgiveriet. Hvorom allting er: Norden fikk - i folge Per Hartmann - sitt forste bestandige hotell i Kobenbavn i 1795, Hotel d'Angletere. Mens det forste norske etablissement som tar hotellbetegnelsen, symes & vare Christianias Hotel du Nord - apnet 1828 At det skjedde på fransk i de dager, roper en trend i tidens reiseliv. Og moten smittet åpenbart også til Bergen, for i 1830-arene forsvant den beromte bergeoske . Halvkanden. for umiddelbart & gienoppsta som Hocel du Nord Dermed mente cieren åpenbart a ha plassert den gamie handelsstaden - tørrfiskens berømmelige Roma - på det imera- sjonnale hotellkartet. Fornemt og fransk skulle det altså være, og der var flere som forsokte seg. om enn deres bedrifter synes å ha hatt heller kort levetid: Auberge de la Constitution på Engen, for eksempel. Og enda bedre: Hoed de Parrie Etter at den franske hovedstadens navn på et hotellskilt var blitt så slemt maltraktert, rykket Jean de Frunce, nataralisert noedmann, ut i Adressecontoiret. Der forkynte han hapet om at hans bysbarn villle påskjonne .at Smagens Genius endelig hadde funnet en sikker vei til vart uopplyste Bergens, Der kom etter hvert flere hotelibetegnede herbergesteder i Bergen. Fra 1852 - for eksempel - fantes der et Hotel Central i Pundersmuget. Og fra omtrent samme tid stammer det mer kjente Hocel de Scandinavie pa Klosteret. Det ble drevet på samme sted frem til 1903 da kommunen kjopte ciendommaen og lot den ominneode til aldershjem, det som nå i 1980-drene blir »grenda- Ias. for bydelen. e Frem gjennom 1860-70-arene ble botellbetegnelsen mser alminnelig, og da attiarene gikk inn, hadde Bergen atte-andre vil si ti - bedrifter som kalte seg hoteller og de hadde fra et titall opp til seksti-sytti gjestesenger å tilby. Blant elerne - de var alle privalpersoner - var der en skipper som hadde begit sjeen, en enke som satt igjen med rommelig hus, en «kjellermanne som så melighet til å utvide sin forretning, et par innflyttere med noen erfaring fra restaurasjonsbramsjen på land og sja, og en sukkerbaker eller konditor, som vi ville si. Men hva vi kan kalle erfarne hotellfagfolk, fantes ikke. Bedriftenes store aktiva var her som generelt sett i all tidlig hotellhistorie. dugende kvinneskikkelser eed erfaring som husmødre. Og hotellenes forbilde på denne tiden var i all enkelhet hjemmet slik innehaverne hadde en formening om at det burde væcre. Bare et par av disse hotellene drev hva vi kan kalle kafeer med alminnelig adgang for byens eget folk. De ble ogsa ansett for å vacre nymotens inarctniger. Nar en mann som professor Loreutz Dictrichson i sine erindringer fra barndomsarene like foran eidten av det forrige arhundre bchandler temact, skriver han blant annet: . Kafeer kjente man dengang- jeg tror jeg kan si aldeles ikke i Bergen, og en billard der opprettedes mot slutningen av fortiarene, sa man pa med skjeve blikke .. Mens menn av folket - .skibsmannskaper, sjauete og andre lystige geseller. - søkte til de spredte skjcekestoder ved Vågen og på Nostet, fant de -honnette bergenske borgermenn seg tilrette i <Den gode Hessigt. og andre klabbers hvor bare medlemmer hadde adgang. Der kunne de ugcnert nyte sine privatinnkjapte drikkevarer - også etier 1877 da Bergen tikk sitt Samlag for Brændevinhandel der alt salg og all utskjenking av de forskjelli- ge sorter livets vann var samlet under en hatt e Formående bergenske borgere synes ennå ved midten av det forrige arhendre ikke å ha interesse av å investere sine midler i hotelldrift. De innlosjerte foetsatt selv sine gjester og hadde hus til å gjore det. Sterkere synes de å ha folt savnet av et rommelig og representativt festivitetslokale. For om man vanligvis mottok den akjente reisende med hoflig, nysgjerrighetsblandet reservasjon, var der ingen esåte på hva man var villig til å satse når det gjaldt offisielt innrykk av kronede hoder ciler annen berommelse. Da var det fra garamelt av skikk å ommeblere så godt som hele byen. I slike situasjoner, når de store festmiddager skulle serveres. savnet man salen som kunne gi plass for de hoye giester, deres folge og alle fortjente borgere på en og samme gang. Da strakk det ikke til med salen i Gamle Frimererlogen soen lå ved den navarende Teaterparken, ei heller med Pelloths Sal som lå like ostenfor, på hjornet av Veiten og vår tids Ole Bells plass. Men radlose var de gode bergensere ikke. Da de sommeren
1856 pa samme tid fikk besøk av kronprins Karl av Nongt og Sverige og den hollandske kronprins Wilhelm av Oranien - med tallrikt reisefolge, loste de problemet slik: Man forbandt kort og godt salen i Logen med Pelloths Sal ved hjelp av en overbygget brokonstreksjon, og skapte dermed en bankettsal det koon til å gå gjetord om. «Utsmykket, drapert og beplantet var den, som skulle den være en floy av et nordisk Versailles .. Og -Det dobbelte prinsebesoks somnmer. gikk over i historien som en av dem man hesket av grunner som intet hadde med regn a giore Festmiddagen kom for øvrig til å bli erindret i en evigvarende litteratur, nemlig i kokebokene. For blant de tallrike delikatesser som ble servert, var også en garamel bergensk selskapsrett basert på fersk torsk, hummer, butterdcigsnitter og fletesaus med mere. Og denne retten som skal være blst mottatt med kongclig velbehag, har senere gatt under betegnelsen Prinsefisk. Så skal vi i samme omgang ha med oss et annet hoyfomemt bosok som inntraff noen dager etter at de to prinsene hadde forlatt staden, og som på sin måte også roper hvordan man måtte sno seg i en by uten storre, prolesjonelt drevne hoteller. Na arriverte nemlig selveste prins Napoleon, den store keisers kjødelige nevo. Besøket kom overraskende og var visst så ganske uodfisiclt. Men ikke desto mindre skulle prins ministeren inn- kvarteres. Han ble da anvist en rekke værelser for seg og sitt følge tredje etasje i den splitter nye bygningen som i Kong Oscars gate var reit for den Tank'ske skole! Der - i klasseværelser som fortsatt er i brak - residerte Hans Hoyhet i noen hektiske seasoramerdager som kulminerte med .fyrstelig ball i skolens lestivitetslokale» w I den rikce reiselitteraturen fra omkring midten av det forrige drbandre finnes en lang rekke boker og skrifter som beretter om farende folks opplevelser i Norge, det nyoppdagede reiselandet med den eldgamle kultur, det stolte og serke folk og de mange melgheter for ferder gjennom mektig natur i fjell- og fjordheimer der skjannhetsopplevelse og spenning lokket. Flere av de Bergens-beskrivende forfastere, de fleste represen- tanter for det meget reisende engelske og skotske aristokrati med innslag av vagabonderende peelater og kunstncre, berorer ogiå byens innkvarteringsforbold. De kan nok ha sitt å utsette, men regelen blir at de betoner gjestfriheten og hjemmehyggen fremfar a raljere over manglende fasiliteter. Man synes pa dette tidspunkt i norsk reiselivshistorie enna & pente at det meste skulle være annerledes, ja - det virker til tider som om man forlangte det.
Den bergenske vert som i denne licteraturen fra århundrets midte mottar de fleste blomster, er Madamae Sontum. Hun drev fra 1840-eene gjennom noen decennier sammen med sine dotre en pensjon - senere kalt hotell - i eget hus pa hjornet av Scrandgaten og Tolibodalmenningen, altså like ved bryggene hvor skip i utenrikstart ble ekspedert. Karakteristisk er den omtale hun far i boken .Unprotected Females in Norway. utgitt i London i aret 1857. der to damer - anonyeat - forteller om sine reiseopplevelser det foeeglende år De skildrer med stor varme Mother Sontam selv, hennes hus og kjøkken, og de gleder seg over motet med tilfredse landsmean under hennes tak. De finner oga anledning til a karakterisere Hicel de Scandinavie: Meget godt, noe billigere enn deres egen pensjon, men uten en sa morsom beliggenhet .... Den samme hengivenhet for Madam'en og hennes «bergenske hotell. nærer apenbart forfatteren av den første norske reise- handbok for byen, .En bergensk Cicerone. utgitt til Den Ste store Sangerfest sommeren 1863 og i nytt utvidet opplag to år etter. Forfatteren opptrer ikke under navn, men er velkjent ogiå for samtiden: Den pennefore fiskeriinspektor Fredrik Meltzer Waller. Han ser seg i en fotnote - i annen omgang - nodsaget til a gi folgende kommentar: Uaktet bycn har henimot 30 000 innbyggere, så finnes kan ett europeisk hotell, men derimot fiere bergenske hvor den reisende kommer inn i vertens farailie. Det er forste gang vi fra lokal penn finner en slags gradering av byens innkvarteringssteder. Det .europeiske> hotell som her siktes til, er tydeligvis Scandinavie., At dets kapasitet er meget beprenset, stikkes imidlertid under stol av den byglade ciceroneforfatteren. Men det åpenbares for allverden ved den neste store begivenhet i byen. Na var det nemlig blitt tid for Den første intemnationale Fiskeriudstilling - apnet i august 1865 med den nyreiste bygnin- gen for Bergens Museum - på Sydneshaugen - som sentrum. Og allerede til apningen var det ventet flere hundre tilreisende - som for ovrig ogsa skulle innta sin festmiddag si de ved mellombyg- ning forenede Logens og Pelloth's saler .. Den megct observante og tidvis sterkt maliciost kommenter- ende bergenske forretningsmannen Peter Jessen dveler i sine erindringer gjennom et langt avsnitt ved dette utstillingsarrange- mentet. Og han undrer også over at andre nonke byer i sor og ost har hoteller pa linje med dem han finner ute i Europa, mens Bergen er sare tarvelig utstyrt i sa mate: Av de 274 reisende som kom til byen den forste utstillingsuken, kunne -byens eneste hotell, Hotel de Scandiavie, kun ta imot 29, de ovrige matte innlosjeres i private hus .. > Det horer også med til historien at fiskerifestmiddagen fkk et etterspill, det sier iallfall ryktet ifølge Peter Jessen: Restauratøren ble mulktert for a ha servert hummer .till ulovlig tid., Det hjalp ikke at både statsråd, domrseretat og politimyndighet med velbehag hadde fortært sin del av den fredede kardinalen - anrettet som fricasse. Og man gjor seg enna i 1985 sine tanker ... Nar Peter Jessen her trekker frem andre norske byers relativt gode hotellforhold i 1850-drene, kan det være på sin plass å minne om et ubestridelig, men ofte oversett faktum: At Ostlan dets daler via sine nære innfallsporter fra havet helt til un i 1870-arene hadde et langt storre innsig av fremmede rehende. enn Vestlandets fjorder med innfallsporten Bergen. Og vi kan forsavidt i samme forbindelse trelcke frem et annet poeng med rot i bergensk og veslandsk lynne: En mer seiglivet skepsis enn andre steder i landet vis-a-vis <den hemsiktsløse reisevirksomhet> som måtte <avie dovenskap med moralsk forfall i sitt folge. Tilsvarende reservasjoner avspeiler seg forresten i norsk reise- livsdebatt generelt sett et godt stykke inn i vårt eget drhundre. Og blant taristskepsisens store forkynnere finnes så vidt forskjellige personligheter som Christian Michelsen, Arne Garborg og Knut Hamsen. Eut poeng skal vi imidlertid ha klart for oss: Det var edet hensiktslose reiseriet+, turismen, og da forst og fremst fremmed- trafikken. som i vesentlig grad bidrog til at dem fastliste hotellsituasjonen i 1870 arenes by, begynte å losne. Dermed ble der skapt nye muligheter også for byens offisielle representasjons- virksornhet såvel som for andre sosiale samværsformer - privat og i organisasjonssammenheng Så var da endclig, de magiske ordene, også introdusert i vår beretning: Towrist og dermed tourism, nyskapninger i det engelske sprog omkring 1850. Opprinnelig var det ord som ble brukt av reisepionerene i det britiske aristokrati, og da i nedsetiende betydning. Selv hadde de ansett seg for å være individeelle oppdagelsesreisende. Turister ble i deres oyne .indu- strisamfunnenes nye middelldasse som i stoyende flokker falgte i elitens fotspor for sin pure fornoyelses skyld. - etterhvert ledet av reisebyragencraler som Thoesas Cook og i Norge i forste omgang srlig Thomas Bennelt. Hvordan vi enn onsker å se det, ble denne massebevegelen en forserende faktor når det gjaldt utbygging og eflektivisering av norske kommunikasjoner til lands og til vanns. Og fodt i de smertefulle erfaringers tegn fikk også Vestlandet en turistnæring, derunder en botellnæring som fra forste stund ble tract av konkurransen fra teknikkens dampdrevne stålvidundere: De flytende hoteller. e Ogiå i det bergenske bilde kan vi fra 1870-arene spore dirckte utslag av turistvennlig tankegang, Men de må allikevel sees som detaljer i en langt mer omfattende og allerede igangvær- ende utviklingsprosess: Omformingen av det gamle potriarkalsk- styrte og havvendte handelssamfunnet til en by med et rikere diflerensiert næringsgrunnlag for flere mennesker. Altså et sam- funn i pakt med de lefter industrialiseringen hadde gitt Denne prosessen hadde i seg selv skapt et reiseliv, et formals bestemt innrykk av folk som hadde oppgaver å løse i byen. De ble tatt vare på i private hjem. pensjonater og småhoteller. Mindee brod det praktiske livs bergensere seg om den profesjonelle reisende, turisten. Men da norske reiselivsteoretikere fra omkring 1870 på basis av vitenskapelige undersokelser forkynte sin tro på turisanen som vesentlig okonomsisk faltor i fremtidens samfunn, ble de tross alt hort ogsa pa disse kanter av rikct. Blant dem som herte - og som brukte - teoretikernes argursenter, var forkjempeme for det dristigste prosjekt i landets kommunikasjoashistorie sa langt: Jembanen som skulle knytte forbindelsen mellom ost og vest og -for alluid bryte byens isolasjon fra det ovrige land>. Disse forkjempere så også klart sammenhengen mellom en slik bane og dampskip i rutefart lanps kysten, på Nordsjoens havner og enda videre. Det tradikkskap. ende i konstellasjonen båt-bane og bane-båt koea til å bli et vektig poeng i deres videre argumentasjon. Den spede begynnelse ble banen mellom Bergen og Voss. bygget ved hjelp også av berpenske kapitaltilskudd, og åpnet i 1883. Driften viste seg allcrede etter de forste sesonger å svare regning, og penger kunne bevilges til undersokelse av en trasé for eventuell videreføring over høytjellet ... Der lå optimisme i luften, og nasjonale beeistringsbolger næret troen på en storre norsk handlefrihet innen rammen av personalunionen med Sverige. (+ Det var nettopp i fremtidstroende begeistring den idérike og noe uregjerlige skipsrederen og kullimportoren P. G. Halvorsen gikk inn for å lose sin del av de store nye kommunikasjonsopp- gavenc: En norsk Englands-rute - Bergen-Newcastle- for gods og passasjerer, postfarende og dermed også statsstottet. Og han hadde i skrift og tale tidlig sagt fra: Vær forberedt nar turistene kommer. De vil komme i tusentall. Og vit at der ligger forretning i deres folge! Så - i 1884 - apnet han sin egen rute på Newcastle med splitternytt skip spesialbygget for fart med passasjerer - og kull! Og som for å understreke sin nasjonale entusiasme, hadde han dupt denne nybygningen Norges Er det så en tankce eller er det et tilfelle at det nye hotellet som apnes i Bergen aret etter, far det samme navnet - Hotel Norge? Vi vet sant å si ikke noc sikkert. Men i senere botellitteratur er navackorrespondansen ialifall gjort til et poeng Kom man sa reisende til Bergen med Halvorsens skip, kanne man gå fra det ene Norges til det annet. - og så i neste omgang videre til jernbanestasjonen ved Lille Lungegårdsvann .. Om dem som med til dels vidt forskjellige motiver søkte å stilcke kjepper i hjulene for utviklingen av det nye trafikkmonste. ret, hadde John Lund, den bergenske stortingsmannen, hatt dette .Hvoedan de enn manovterer i lengden, unmgar de hverken Englandsruten eller jernbanen over de hoye fjelle .... Mens banen - som vi vet - lot vente pa seg. kom den statsstottede norske Englandsruten i drift i 1890, riktignok uten ad P. G. Halvorsen fikk noen glede av det. Og i takt med decenniets gunstige konjunkturbevegelser fikk reiselivstilknytte- de næringer over hele Vestlandet et markant oppsving. Det hittil eneste reisebyrå i Bergen, grannlagt i 1886 og nå under bokhandler Thorvald Beyers ledelse, ble supplert med de store byraers flialer. Bennetts forste utenfor Christiania, og Cook's ferste pa norsk grunn Byen ble sentrum for et stadig utvidet skipsrutenett Ivor Det Bergenske Dampskibsselskab gjorde seg sterkt gieldende - samtidig som det i selskapets regi ble giort nye fremstet pa cruisctartens område - ogå med destinasjoner i det forjettede Midnattssolens Land. Og fra 1894 gikk Hurtigruten nordover ... Ja, om det sa var til Spitsbergen - til Svalbard - kanne man komme dit! Det store hamskiftet var i Bergen nå også kommet til uttrykk i selve byens fysiognomi. Store nye forretningsbygninger tegnet seg i byprofilen og prektige hotellfasader markerte seg ved parkan- legg og boulevarder. Handelen med turistvarer som for eksempel sølv- og emaljeazbeider, pelsverk, husflidsartikler, antikviteter, fotografier, postkort og oversettelser av norsk litteratur, gikk mot de store hoydcr ... P. G. Halvorsen hadde hatt rett: Der var forretning i turistenes felge. Og forretning forstod man seg på ogsh i nittiårenes Bergen. Derfor var der flere som nå utalmodig ventet på banen over de høye fjelle, den som skulle gjore byen til et av nord-Europas viktigste trafikknutepunkter. Vedtaket or viderefoeing fra Voss til Taugevann gjorde Stortinget i mars 1894, fullforingen Taugevann-Rea hle vedtatt i jeni 1898. Det skulle ta femten år å bygge banen fra Voss til Roa. Noen av dem ble gjennomlevet under sviende krisepisk som også truet det unge Hotel Norge med endelig fall.
I det bildet vi har kunnet danne oss under vart streiftog i hotellhistorien, fremstår Hotel Norge som en del av et nytt reiselivsmønster. I dette mønsteret er sammenstillingen båt-bane et vesentlig poeng. At monsteret dannes har sin årsak i en rekke forhold, blant dem ønsket om økt turisttrafikk og dermed også økonomisk vekst i visse næringssektorer.
Som vi nå skal se, blir Hotel Norge det første hotell i Bergen som ikke etableres av en privatperson, men av et interessentskap. og likeledes det første som settes under hotellfaglig utdannet ledelse
Vi vet ikke når og hvordan tanken om det nye hotellet kom opp, men som allerede antydet, kan det ha skjedd i kretser som stod Englands-rutepioneren P. G. Halvorsen nær, eller for den saks skyld også i kretsen omkring interparlamentarikeren og høyfjellsbaneforkjemperen John Lund. Et uvanlig tiltak var det iallfall, og vi kan ikke utelukke at eldre bergensere har sett hotellprosjektet som et utslag av den .i tiden omseggripende spekulasjonsånd ..
Det kan ellers være verd å merke seg at den alminnelige konjunkturbevegelse etter syttiårenes fall, ved inngangen til åttiårene viser en kortvarig oppgang, og at oppgang igjen gjør seg gjeldende fra midten av det følgende decennium. Denne høy konjunkturen holder seg - tross krisen ved århundreskiftet noenlunde stabil frem til den første verdenskrigens dr Det interesserer oss forsavidt som bevegelsene også til en viss grad avspeiles i Hotel Norges tidlige historie.
Det synes som om hotelltanken slo rot sommeren 1884 under inntrykket av store vanskeligheter med -at innlosjere de reisende der kommer til Bergen om aftenen., for a sitere noen linjer fra et inserat i Aftenbladet.
La oss så trekke noen streker i det tidsbildet gründerne må ha hatt for seg
Europa er året 1884 et militært sett relativt rolig ar, og hva reiseliv angår, aktiviteten stort sett som ellers om arene i «den lange fredens epoke., Men bade Frankrike. England og Tyskland er involvert i ny kolonisering dels i Afrika, dels i Asia. Mens Russland er på offensiven i Midt-Osten. I Syd-Amerika går Chile seirende ut av den langvarige salpeterkrigen. Der er japanskinspirert- rert statskupp i Korea, voldelig regjeringskrise i China .. I Norges storting knesettes parlamentarismens prinsipper, og blant alt annet som skjer fanges interessen av en aktiv fredsbevegelse som emner seg til organisasjon med fremtredende stortingsrepresentant. tanter som talsmenn.
Bergen er - som sagt - midt oppe i det store hamskiftet. Det ryker fra stadig flere skipsskorsteiner på havnen og fra fabrikk- og verkstedspiper i utkantene. Nye dampskipsbrygger anlegges på begge sider av Vågen og ved Nøstet. Telegraflinjene som fører til byen, har fatt følge av telefontråder i byen. Gassverket - på vei til å bli kommunalt - .bader sentrumsstrokene i lys> innendørs og utendørs, mens gassmotorene surrer i verksteder og fabrikker samtidig som ponerer står frem og lover lys, varme, maskinkraft. fergefart og sporveisdrift ved hjelp av elektrisitet. Og loftene skal snart gå i oppfyllelse ..
Over alt er der en livlig byggevirksomhet. Nye hus reiser seg. gamle settes i stand. Domkirkens restaurering er nettopp avsluttet, restaureringen av Håkonshallen så smatt kommet i gang. Og et ved Nordåsvannet på Hop.
Midt oppe i alle disse utslag av travel nyskapning slår lagforeningstanken rot blant bergenske arbeidere. Og på overgangen til et nytt år er også Bergens Trenerforening et faktum - åpen for blant andre hotellenes og restaurasjonenes personale. Også på et annet område er organisasjonstanken under utvikling: 1 kvinnesaksbevepelsens krets.
Det som mest engasjerende springer eldre bergensere i øynene, er omforingen og utvidelsen av selve bybildet. Elter at Storbrannen i 1855 hadde lagt i aske så godt som all trebebyggelse mellom Norges Bank på Vågsalmenningen og nordvestbredden av Lille Lungegardsvann, var branngruset blitt kjørt på vannet og hadde fylt opp hele den langgrunne og forsøplede bukten i nordenden. Der - over fyllingene - var så «de to store bulevarder. blitt anlagt. Christies gate og Olav Kyrres gate, og mellom dem - i fortsettelse a Maartmannshaven nederst på den nåværende Ole Bulls plass - en prektig park blitt åpnet i året 1865: Og nå nitten år etter, kroner trærne seg løfterikt i det nye bybildet.
Jernbanestasjonen - Vossebanens utgangspunkt - hadde fått plass på vestsiden av vannet som nå skulle parkmessig arronderes og altså ikke <som et byens onde øye for evig tillukkes., slik mange hadde foreslått for å fa slutt på utdunstingene fra en forurenset bunn
Ellers er det fascinerende ved de store bulevarder. at de fører opp mot Sydneshaugen med forgreninger til nytt bybygge land sør på Nygård og Møhlenpris og nordover mot Dragefjellet En vesentlig del av disse områdene var blitt tillagt byen under den store grensereguleringen i 1877. Og der i skråningen og på kammen er nå en helt ny bydel begynt å ta form - fremmedartet i sin klesdrakt med aparte, rikt forsirede fasader preget av stilarter som en senere tid skulle samle under historismens etikett.
Lenger ost i byen, i lavlandet, er områdene frem mot Torvet. Torvalmenningen og Torvgaten regulert ved gjennomføring av nye gater. Ja, man har enda - med stor forsiktighet - grepet inn i den såkalte Communications-Linien's urørlige grunn. Dette åpne, nord-syd orientert beltet var etter den altødeleggende brannen i 1702 blitt hevdet i den hensikt å minske «conflagrationsfaren» - altså faren for at brann skulle bre seg. Linjen strekker seg ennå i 1884 med enkelte avbrudd og innsnevringer synlig fra Fredriksbergs festningsvoller over Nordnesgaten og Kalmargjerdet til Logehaven og Maartmannshaven. Derfra har den nå fatt sin forlengelse i Byparken og den åpne plassen ved Lille Lungegårdsvann.
Her på strekningen mellom Veiten og vannet ligger altså et parkbelte «som en avenue perpendikulært på de store bulevarder», og helheten byr seg frem som den nye bydelens fremtidige paradestrøk. Vi er med andre ord midt i vårt - Hotel Norges- interesseområde. Og det er klart at det må nærmere utforskes.
Nye kvartaler har dannet seg på begge sider av Maartmannshaven, vestover mot den ny regulerte Nordahl Bruns gate og østover mot Starvhusgatens justerte gateløp Logehaven er fornyet etter al Frimurerlogens gamle bygning er revet og klubbselkapet . «Den Gode Hensigt» i 1883 på vestsiden bar fått nytt prektig hus med stort forsamlingslokale. Og på østsiden der Pelloths gamle etablissement føres videre under navnet Holdts Hotel, er resultatet av omfattende utbyggingsplaner begynt å vise seg. Holdt's er blitt byens store -europeiske » hotell - det eneste og forbereder seg på å bli større. Men nå er det Maartmannshaven som først og fremst skal interessere oss.
Her blir en tradisjon ført videre helt tilbake fra 1600-tallet. Da hadde den første apoteker de Besche i Bergen - innehaver av Svaneapoteket ved Strandgaten - med myndighetenes tillatelse fått anlegge en hage til dyrking av medisinske planter i brakklandet nordenfor Lille Lungegardsvann. Den hadde etter hvert kommet til å strekke seg over et anselig område, denne hagen, i et lende preget av skarv og myr og langgrunn, forsøplet mudderfjære. Der var blitt ryddet og dyrket gjennom tre apotekergenerasjoner, og på folkemunne var navnet blitt Apotekerhagen, så kunne man også lettere skille den fra de tilstøtende hager i trakten. Og så var det altså at representanten for tredje generasjon hadde satt kronen på verket.
Denne Johan Carl de Besche, en av sin tids mest moderne skjønne ånder, bereist og belest og elev av selveste Carl von Linné i Uppsala, hadde funnet en oppgave helt i opplysningstidens stil: Forøkelse av hagegrunnen ved drenering, tilkjøring av jord og omfattende utfyllinger i Lille Lungegårdsvann, anlegg av brygge og båthus og rik beplantning av det tilstøtende hagefelt. Og det var blitt en hage «i fransk stil. med lindealleer, hekker og naturlige lysthus. med utsikt mot vannbassenger og hvitmalt treskulptur mellom blomsterbugnende bed.
Som sørlig fond i dette parkanlegget, var der så omkring 1780 blitt reist en hvitmalt trebygning i to etasjer med store vinduer frem mot vannet og med balkong mellom fremskytende flayer inn mot hagens bugnende grønnsvær. Der hadde apotekeren fialt sin lystgård og mottatt sine gjester. Og for å si det med biskop Johan Nordahl Bruns ord: «Hans gjestfrihet var ikke overveidende og motbydelig, men tekkelig og innbydende» ..
knyttet til det lille parkanlegget der huset etter hvert kom til å hete Maartmannshaven. Og det er navn som kommer til a leve videre inn i vart eget århundre. Maart'menderne hadde drevet sin forretning i malteri-, bryggeri-, lager- og verkstedsbygninger med tilhørende hestemolle og staller i prydhagens ostlige naboskap, helt fremme ved Starv husgaten. Og der hadde det også stått to Pistorius-apparater som ar om annet hadde kunnet levere opp til fire-femhundre tonner brennevin
Nå -i 1884-er det meste av de ytre hagegrnnene usparsellert og til dels ogsa bebygget. Men som et ciendommelig minne om gammelt bergensk velstandsliv, ligger ennå rokokkohagen der - med velfriserte traer, sirlige rabatter og hitmalte amorinefigurer speedt omkring den mest ruvende ae treskulpturene. Munken - mannshey og lett fryktinngytende i morke hostkvelder da det hender at han rører på seg
I huset - som na ligger langt inne pa land med de store vinduer vendt mot Olav Kyrres gate - bor den siste av omradets gamle grunneiere, rentenistinne froken Birgitte Maartmaan. Hun er det nå som i pakt med myndighetenes bestemmelser, fullforer den eiendomssalgsprosessen som var begynt i 1860-rene
Det var etter Ivert blitt mange solgte torter: 15de Rode nr. 26 a,b,c.d.e. og så videre så godt som hele alfabetet til ende. Og der på vestsiden av hagen, mellom hjorneciendommene mot Olav Kyrres gale og mot Torvgaten, ligger litra u og v som froken Maartmarn i april 1881 hadde skjotet til murmmester Johan Gustay Nielsen for 16 800 kroner. Han hadde sa latt tomtene bebygge med to firectasjes murte våningshus der åtte fire- og sekwærelses leiligheter tilsammen inneholder over seksti adskile rom. Samtlige leiligheter synes nå å være ledipe. og han er av forskjellige gronner villig til å selge Og her er det altsa at vi - trolig oppunder jul 1884 - for farste gang oyner hotellgrindeme i en forhandlingssituasjon. Bygnin- gens muligheter for hotelformal er apenbare. Beliggenheten er ideell - vi rimelig avstand såvel fra jernbanestasjon som fra dampskibsbrygger .. Og strøket med den parkmessige innfatning er umiddelbart tiltalende. Det er bare Holdts Hosd som kan briljere med noe tilsvarende ..
De bedrifter som i følpe Adressebogen for 1884 kaller seg hoteller, ligger - bortsett fra Hotel Nordstjernen ved Radstuplass alle nord for Torvalmenning i de konglomeratiske strekene mellom Engen, Klosteret og Strandgaten: Hotel Bergen ved Holbergsbryggen, Hotel Scandinavie pa Klosteret, Hotel Victoria ved Muralmenningen, Hoel Carl Johan i Sukkerbakersmupet. Central Hotd i Pundersmuget og Hotel Kronprindsen i Dampe- sewaget. Dertil kom altså det suverent største og mest tidsmessige Holdts Hotel med fasader mot Logehaven og Veiten
Andre kilder nevner ogia Sontums etterfolger ved Tollbod almenningen, og det Hotel Beitannia i Strandgaten vis-a-vis Bergen. som var pa vei til a bli Smebys Hobel Samlet skal disse bedriftene i 1884 ha hatt mindre enn tohundre gjestesenger. Nå skal der altså komme flere. Og ut på myåret 1885 pabegynnes ominnredningen av de to bolighusene ved Maart- mannshaven under ledelse av murmester Nielsen og hans arkitekt Johan Faye. En avtale er apenbart kommet i stand. Om vi fortsatt er uvitende om hvem som tok initiativet til etableringen av det nye hotellet, vet vi iallfall hvers som varen 1885 står ansvarlig for at prosjektet blir båret frem. Der er dannet et selskap, Actieselskabet Hotel Noege, og i direksjonen finner vi på dette tidspunkt folgende medlemmer: N. S. Schumann, Andr. Monsen, L. Wiencke, M. Hammer og Jacob Wesenberg L. S Selskapet finnes ikke i firmaregisteret. og det er grunn til å tro at det dreier seg om hva en kilde kaller «et alminnelig interessent- skap . Hvem er så d'herrer som vager a stille seg i spissen for noe slikt som et hotellselskap, det forste av sitt slag i den gamle handelsbyen? La oss kort karakterisere deres virksomhet i bysamfunnet: Nicolay S. Schumann driver omfattende agenturvirksomhet og holder rikt assortert lager av importert vin. Andreas Monsen er en av byens store manufakturvarehandilere med butikk i Strandgaten der sengeutstyr er spesialitet. Louis Wiencke er possementmaker og driver velrenommert virksomhet pa Markeveien hvor der tillegg til lisser, tresser, snorer, dusker og bånd fra eget verksted, selges knapper og alle slags prydelig utstyr til garderobe og meriar i en besetningsglad tid. Jacob Wesenberg er assosié i det store kolonialvarefirmaet Fred C. Wesenberg som har hovedkvarter pa Nedre Korskirkealmenning og fere filialer. Og Marius Hammer er gullsmed med internasjonal reputasjon som i Bautanssgården ved Strandgaten driver verksted hvor det i tillegg til staselige sølv- og gullvarer og spisebestikk, også produseres rikt utvalg av smykker og typiske turistartikler. Flere aksjonærer roper ikke grunnbøkene, men andre kilder gir belegg for antagelsen om at der bade var en møbelhandler. en bakermester og en slaktermester med i bildet på ett eller annet tidspunkt i aksjehotellets historie. Dermed skulle vi ha temmelig stor sikkerhet for å anta at de som bærer frem tanken om det nye hotellet - Hotel Norge - i vesentlig grad er representanter for bergensk handels. og håndverkerstand, og at de alle driver forretning som kan bidra til drift av hotell- og restaurasjonsvirksomhet eller på annen måte betjene den ettertraktede reisende - turisten Forst i mai måned 1885 ser vi i dette bildet fagmannen som skal lede den nye bedriften. .restauratør Georg Pommerenk fra Hamburg, det er slik han presenteres. Og med ham er det aksjeselskapet slutter kontrakt: Acticselskabet Hotel Norge utleier på nærmere nevnte betingelser de til formålet utstyrte bygninger til Georg Pommerenk for et tidsrom av syv år mot en leie som de to første år skal være 12 000 de siste fem 15 000 kroner årlig. Restauratøren forbeholdes etter dette tidsrom på særlige vilkår rett til å fornye leiekontrakten. Totalombygging og furnering av de innkjøpte bygninger foretaes åpenbart på rekordtid. Den 10. juni skjøter muremester J. G. Nielsen sine to eiendommer, 15de Rode, nr. 26 u og v til Actieselskabet Hotel Norge for en samlet sum av 80 000 kroner. Og samme dags aften (!) i strålende sommervær innvies det nye hotellet .med en særdeles fin og elegant servert middag for ca. seksti personers, for å si det med Bergenspostens medarbeider. Og den middagen skal vi komme tilbake til w Men lva åpenbart hverken direksjonsmedlemmer, vert eller hoye gjester på dette tidpunkt synes å ha visst, er at den grunn hvorpa de befinner seg. er beheftet med et i sannbet negativt servituit: At der på ciendommen -ikke må installeres noget malteri, olryggeri eller olutsalg _. Dette famøse servitult skriver seg faktisk helt tilbake fra 1863 da utparselleringen av den store Maartmann'ske ciendom for alvor var begynt, men da Hans Maartmann fortsatt drev sin spirituose virksomhet nær den senere regulerte Starvhusgaten. Slik hadde han villet verge seg mot at folk som kjøpte parseller av hans grunn, skulle apee en eller annen form for konkurrerende virksomhet så lenge han selv var i aktivitet med malting og brygging og salg og - skjenking. Og nå - i mai 1885 - år etter at bryggeriet og skjenkestuen og det hele er borte. står heftelsen fortsatt uavlest gjeldende for alle grunnstykker utskilt fra hoved- eiendommen. Men det er bare en kjøper som lider under den. Dette skulle komme til å skape et av de forste alvorlige bergenske problemer for Georg Pommerenk - og a bli til stor moye for Actieselskabet Hotel Norges direksjon. For hva var et hotell - en restaurasjon - uten ol?
Det er ingen grunn til å legge skjul på at Hotel Norge ikke omgående ble det lønnsomme etablissement man hadde håpet på å kunne skape i 1880-årenes Bergen. Årsakene kan ha vært flere og iallfall til en viss grad konjunkturbetingede.
Turiststrømmen vokste ikke så hurtig som ventet og fikk heller ikke den spredning utover de snevre sommergrenser som spådd. I langdrag trakk det med gjennomføringen av enkelte vestlandske veiplaner og i andre lengre drag med realiseringen av planene for banen over de høye fjelle. Flytende hoteller og private lystyachter stjal vel etter hvert også en større andel av de pengesterke Norges-reisende, enn noen hadde kunnet forutsi. Handelsreisende og andre farende yrkesfolk som skulle bidra til å bære driften vinteren igjennom, tør ha vært sterkt avtaleknyttet til eldre bedrifter. Og det samme må vel i noen grad kunne sies om den del av byens egen befolkning som var forventet å kunne gjøre bruk av de tjenester Norge kunne by, Egentlig ver vi ikke, vi kan bare anta på grunnlag av spredte kilder. for av hotellets papirer fra de forste tre-fire decennier synes intet være bevart.
Det magre statistiske materiale fra tiden strekker heller ikke til for fruktbringende teoretisering, men vi kan iallfall lese noe ut av de tallene som er tilgjengelige, men som for ovrig er angitt med forbehold.
For eksempel: Antallet av utenlandske reisende i hele riket var ved slutten av 1880-arene angitt til nærmere syttentusen. Et par-tre ar senere er antallet av utlendinger som er kommet sjøveien til Bergen, anslått til drøye åttetusen, av dem tre og et halvt tusen som passasjerer med flytende hoteller. Det overlater altså minst fire og et halvt tusen utenlandske sjøreisende til de bergenske hotellsenger som på dette tidspunkt har vært anslått til omkring tohundre og femti. Men vi har ingen overnattingsstatistikk. Og om utenlandske reisende som er kommet over land, vet vi like lite som om norske reisende og om deres alles oppholdstid i byen. Altså nærmest intet. Hva vi vel må anta, er at Hotel Norge i det første decennium av sin historie plasserte seg blant de mer alminnelige, middelstore skandinaviske byhoteller - uten noen egentlig skarpskåret profil Når - for eksempel - Baedeker's Guide Book i 1895 presenterer Bergen, nevnes seks hoteller i byen med Norges på annenplass, åpenbart i kraft av sin kapasitet. Men når anbefalingsstjernene skal utdeles, går de til fire bedrifter - Holdts Hotel, Hotel Nordstjernen, Hotel Bergen og Smebys Hotel, mens to blir stående stjerneløse: Hotel Norge og Hotel Scandinavie. Norge far allikevel som eneste hotell i byen kvalitetsstemplet: «Good cuisine».
Dette gode kjøkken var åpenbart det store aktivum bedriften hadde hatt å skilte med helt fra begynnelsen av. Det hadde – blant annet - også sikret «Norge» en anselig kvote av spisegjestene fra de flytende hoteller som besøkte Bergen. Men om disse serveringsavtalene nok kunne være innbringende, var det ikke til å unngå at slike innrykk stundom kom til sjenanse for hotellets losjerende gjester, og at det måtte vekke irritasjon.
Ellers er Baedeker-året 1895, som vi senere skal se, nettopp det første store gjennombruddsåret i Norge’s-historien. Men før vi kommer så langt, skal vi ha med oss noen flere detaljer i bildet av bedriften og av mannen som bygget den opp.
Med en viss reservert nysgjerrighet hadde man i Bergen sett på Georg Pommerenk, den første hotellvert i byen med faglig bakgrunn fra Kontinentet. Sin læretid hadde han begynt allerede
i guttedagene i fødebyen Hamburg, og senere hadde han som en annen farende gesell «reist pa faget. gjennom store deler av Europa. Slik hadde han også planmessig tilegnet seg sprogkunnskaper, og talte nå i tillegg til sitt morsmål, flytende fransk og engelsk, litt italiensk og dertil .skandinavisk Det er sagt at han hadde tenkt å bygge opp en egen bedrift i Hamburg, der også hans hustru hadde hjemme, men forskjellige forhold hadde fort til at familien trakk nordover, i første omgang til Sverige. Og nå var han altså i 1885 - enogførti år gammel kommet til Bergen.
«Med sine sprogkunnskaper og sitt kjennskap til hotellforretningen i alle dens bransjer - i forbindelse med et slepent vesen og en egen evne til a imponere, var det ganske naturlig at
Pommerenk måtte lyse blant sine norske kolleger som en sol blant stjerner»
Slik karakteriseres «Norge»s verten av Ferdinand Scarlett som stiftet bekjentskap med ham i slutten av 1880-arene.
Georg Pommerenk synes snart a ha kommet på det rene med at bedriften i det ennå uferdige strøket, i sin urform ikke ville kunne svare til hans omsetningsmessige forventninger. Skulle verten holde et kvalifisert personale, fornye og komplettere utstyr. basere kjøkkenets drift på førsteklasses råvarer og samtidig på anstendig vis underholde hustru og barn, ville han ikke vært i stand til fullt ut å svare sine kontraktfestede forpliktelser overfor aksjeselskapet. Og hva så?
Ikke lenge etter ansettelsen i Bergen begynte han a se seg om etter ekstrainntekter som skulle hjelpe ham til å realisere en plan som var begynt a emne seg hos ham: Planen for et større Norge.
Han kom derfor i tiden som fulgte til å ha jem i ilen i flere norske byer, blant dem Stavanger og Molde hvor han var involvert i hotellvirksomhet. Og i Christiania hvor han i en periode omkring 1890 markerte seg som restaurator i «Tivoli», det store forlystelsesetablissementet sør for Stortingsgaten som forte videre de gamle Klingenberg-tradisjoner. Det gledet ham åpenbart å drive den store restaurasjonen der. For innrammet i rikt blomstrende folkelig hovedstadsliv, følte han seg i begivenhetenes summende sentrum. Men om han spant den forønskede silke under bengalske lampers gnistrende perlerader, tor være tvilsomt.
«Pommerenk var den samme livlige og geschäftige mann som alltid,» skriver Ferdinand Scarlett når han erindrer et møte med ham i Tivoli» i 1891, og omtaler ham som .en meget interessant fremtoning i det norske hotellive, « Han hadde vært så heldig å finne det rette virkefelt for sin ciendommelige begavelse i den gamle Hansa-by Bergen, mens det i hovedstaden syntes ennå ikke å ville lykkes ham .. I samme forbindelse nevner dr. Scarlett også den vennekretsen som trofast sluttet opp om Georg Pommerenk gjennom hans Bergens-tid. Og blant de navngitte er formannen i hotell-aksjeselskapets styre, agent Nic. Schumann, slaktermester Besse Nielsen som var en aktiv finansmann i tiden, og fabrikkeier Frantz Blichfeldt som drev en allsidig manufakturforretning kjolesystue og kåpefabrikk - og som innstiftet det legatet hvis midler senere gjorde det mulig å reise det Blichfeldt'ske alders- hjem på Årstadvollen.
---------------
I de perioder utenbysengasjementer la beslag på ham, lot Georg Pommerenk Hotel Norge bestyre eller under kontrakt forpakte av fagfolk som han hentet hjem fra utlandet. Blant dem var også en sveitser ved navn Zimmermann, som i flere år hadde vært knyttet til Grand Hotel i Stockholm, og som for ovrig senere skulle komme til å gjøre en briljant karriere i engelsk hotellverden. Han var i sin Bergens tid en mann midt i tredveårene, men hans spede skikkelse og ungdommelige utseende forte til at folk kunne ta ham for å være en spenstig seksten-syttenåring.
Zimmermann hadde kommandoen på Hotel Norge den sommerdagen i 1890 da -allverden kom samtidig til byen .. Og de to sentrale skikkelsene som ved rene tilfeldigheters spill, på samme dag ble ført til Bergen - og til RNorges, var begge i historisk perspektiv representanter for Europas fallende keiserdømmer.
Det var den franske ekskeiserinne Eugenie, Napoleon III's aldrende enke, ennå preget av den skjønnhet som en gang hadde inntatt det keiserlige hjerte, og som hadde gitt hennes ansiktstrekk en hel verdens oppmerksomhet. Og det var den unge erkehertug Frantz Ferdinand d'Este, brorsønn av keiser Frantz Josef av Østerrike-Ungarn, nettopp utpekt til rikets tronfolger etter at kronprins Rudolf under mystiske omstendigheter hadde mistet livet på jaktslottet Mayerling utenfor Wien.
Det var for bergensere som om de store verdensbegivenheter var rykket dem helt inn på livet. Mystikken - og romantikken -omkring Mayerlingdramaet ble hvirvlet opp. Men interessen for erkehertugens person, bleknet allikevel sammenlignet med den utilslørte nyfikenhet som ble lagt for dagen når det gjaldt keiserinne Eugénies sjarmerende personlighet. Innfødte og til- reisende tedde seg som om de aldri hadde hørt at det franske keiserdømme var falt for tyve år siden». Og de trosset ufortrødent et regnvær som synes å ha vært et av de mest bestandige i nittiårenes turistby, bare for å få et glimt av berømthetene
----------------
Om bergenserne var oppskjørtet og Salicaths konstabler nervøse, var den konstituerte maitre d'hotel pa Hotel Norge, herr Zimmermann, situasjonens rutinerte herre. Da han fikk vite hvilke prominenser som samtidig aktet å dinere hos ham – i tillegg til de mange andre gjester som allerede var anmeldt, omskapte han hotellets lett falmende spisesal med de store gårdplassvendte vinduer til den rene palmehage. Blomstrende dekorasjoner, draperier, malerier, tepper, porselen- og sølv- og krystallservise fra Marius Hammer ... Det hele så smukt arrangert som man måtte kunne ønske seg.
Ferdinand Scarlett dveler i sine erindringer ved dette prominente «Norge»s-besøk, og skriver blant annet: Ved inngangen til spisesalen var der en liten salong i hvilken keisertaflet var dekket, og her ledet Zimmermann personlig betjeningen som bestod av de dyktigste kelnere som fantes i
Bergen. Selv serverte han keiserinnen og erkehertugen. Hotellmannen hadde et overmåte ungdommelig utseende, og keiserinnen som må ha tatt ham for at være en kvikk og flink «piccolo», tiltalte ham som om han skulle være en slik unggutt ... »
Og så følger den en gang så velkjente historien om en småpludrende, fransk passiar som under serveringen kom til å utspinne seg mellom keiserinnen og «piccolo»en, og som skal ha endt med denne replikkveksel; Keiserinnen: «Man sier at det alltid regner i Bergen ... " Zimmermann: «Ja, Madame, man sier også at alle barn i byen fødes med regnfrakker på ... »Hvorpå ekskeiserinne Eugénie kokett lar sin hånd smekke den rapptungede hotellmannen på kinnet, for så å utbryte: «Mechant!» eller utlagt: For en uartig gutt du er! Men samtidig lar hun sitt berømte Mona Lisa-smil spille - også til glede for engelske og amerikanske turister som fra spisesalen kaster stjålne blikk inn i keiserligheten. Tilsvarende anekdotisk stoff i forbindelse med erkehertugens Bergens-besøk, finnes ikke i tilgjengelige kilder. Men da de skjebnesvangre skuddene fire og tyve år etter falt i Sarajevo og gjorde ende på hans liv, var der flere i Bergen som kunne fortelle at de hadde vært i hans umiddelbare nærhet den minnerike regnværsdagen og hørt ham ytre både det ene og det annet ...
Fra Bergen gikk erkehertugens Norges-ferd videre over land - via Valdres til Christiania. Mens keiserinne Eugénie vendte tilbake til England som passasjer ombord i S/Y «Victoria», et av tidens mest eksklusive flytende hoteller.
Da bestyrer Zimmermann på «Norge» senere ble spurt om hvorvidt han hadde vært nervøs under dette krevende besøket. skal han ha svart:
«jeg fikk aldri stunder til å bli det, for jeg tenkte hele tiden på hvordan vi skulle ha arrangert oss dersom keiseren av Tyskland plutselig hadde latt melde sin ankomst ....
Tanken var på ingen måte ubegrunnet. For keiser Wilhelm II, også kalt «Der Reisekaiser», hadde alt året i forveien innstiftet tradisjonen som skulle hevdes frem til skjebneåret 1914: Så godt som sommervisse tokter til Norskekysten med det stolte skip «Hohenzollern» - eskortert av keiserlige marineenheter. Disse toktene skulle komme til å gi opptakten til tysk masseturisme i Norge For folket fulgte i begeistring sin keiser, Og denne reisegleden skulle også det unge Bergens-hotellet med tiden få nyte godt av. Keiseren selv statuerte også i så henseende eksemplet.
Dette året - 1890 - gav keiseren ball for sine marineoffiserer i Lngen Selv for han siden med følge via Voss til Gudvangen - med hviledager på Stalheim. Der ble han mottatt av en mann i ferd med å bygge opp et hotell som skulle vinne verdensberømmelse. Denne verten har vi alt skimtet i vårt bilde - og vi har fått løfte om å mote ham igjen: Portieren fra det forste «Norge»s-året ..
På Stalheim var der forøvrig ved inngangen til nittiårene en dyktig portier, en svenske ved navn Olof Mattsson. Han tok en vinter da han allikevel var ledig, post på Hotel Norge som altmuligmann - resepsjonssjef, kelner og eneste mannlige tjener. Han bidrog til å gi hotellet profil gjennom en periode. Men han må - som også Zimmermann - ha hatt vanskelig for å komme overens med familien Pommerenks svenske faktotum, frøken Hilda Jönsson, som under direktørens fravær førte et slags
overoppsyn med alt og alle. Det ble snart til at Olof Mattsson gikk egne veier - og åpnet privathotell i nærmeste naboskap: Torvgaten nr. 1.
Det er ved inngangen til nittitallet fortsatt de åtte-ti turistløse manedene som volder Georg Pommerenk de store problemer. Han instituerer i denne forbindelse blant annet en ordning med «langtidsgjester» som får værelse og full kost for mellom femti og åtti kroner i maneden. Og han leier ut lokaler til forskjellige vinteraktiviteter, blant annet ser vi et «Tilskærer-Akademi» virksomhet, der en gruppe danske damer driver undervisning i tilskjæring og søm av damegarderobe.
På dette tidspunkt var det imidlertid begynt å melde seg problemer av en ganske annen art i Hotel Norge, I de kjellerløse bygningene som jo var reist på sumpig grunn, trengte – under særlige klimatiske forhold vår og høst - en ulidelig stank opp gjennom etasjene. Dertil kom periodiske invasjoner av små og store gnagere og stadige vanskeligheter med det heller primitive klosettanlegget ... Her nytter det ikke lenger med provisorier. Her matte det finnes frem til permanente losninger. Men Georg Pommerenk var ikke villig til å investere i kostbare forbedringer av bygninger som ikke var hans egne. Han ventet på en sjanse til å bli hotelleier. Og den var ikke langt unna. I april 1891, nettopp som syvårskontrakten med Actieselskabet Hotel Norge gikk ut, overtok han Maartmannshaven nr.l og 3 med påstående bygninger og deres fullstendige utstyr for 135 000 kroner. Omtrent samtidig kjøpte han den sønnenforliggende ciendommen, hjørnet mot Olav Kyrres gate, avdøde kjøpmann Ivar Berles toetasjes våningshus, nå benevnt Maartmannshaven nr. 5. Han hadde dermed fått en fasade frem mot Byparken og de store boulevarder, riktignok beskjeden, men dog en begynnelse til realiseringen av planen om et større Norges Han lot det lille, men meget innholdsrike huset forelopig innrede til hotellformal, og dermed begynner egentlig historien om «Hjornet» - Hotel Norges senere så bekjente kafé og bodega.
Georg Pommerenk hadde også hatt lyst til å sikre seg den store naboeiendommen på det nordlige kvartalshjørnet mot Torvgaten, «Murmester Nielsen sitt hus,» som bergenserne kalte det etter byggherre og eier. Det var matrikulert som Torvalmenning nr. 30 og var bygget i samme høyde som hotellbygningene, men noe tidligere enn dem, nemlig alt i 1875. Der hadde fra begynnelsen av U. Pihls Pigeskole vært blant leieboerne. Og der hadde også den relativt nystartede Bergens Haandværks- og Industriforening sitt hovedkvarter, en forening som dyrket idéer og tanker som ikke riktig hadde villet slå rot i den gamle ærverdige Haandværkerforeningen. Men på dette hjørnet - ·Skolehjørnet», som man også sa - slapp hotelleieren ikke til.
Pommerenks intensjon er fra dette øyeblikk åpenbar: En fremtidig hotellfasade, seksti meter lang mot Maartmannshaven som nettopp på denne tid er blitt kommunens eiendom. Hagen skulle nå omarbeides til et etter tidens krav parkmessig behandlet anlegg, mindre plasskrevende enn det forrige og med bredere passasjer på begge sider ... Med andre ord: Avenuens nedre del nærmet seg en utforming. Froken Birgitte Maartmann var borte. Huset var solgt ved auksjon og ble året etter - i 1892 - flyttet til Wergeland ved Tvedtevannet, hvor det ble stående og brukt som bolig ennå i sytti ár.
Hva hotelleieren så gjorde, var å påbegynne modernisering av sine eiendommer. Han lot rense opp i den problematiske grunnen, støpe gulv, forbedre sanitæranlegg og installere damplavtrykkskjel for leveranse av varmtvann til radiatorer på alle værelser, til vaskeservanter og til kjøkkenavdeling. Men kronen på verket ble allikevel en tyvehestekrefters dobbeltsylindret gassmotor med tilknyttet dynamo som hadde kapasitet for tohundre glødelamper à seksten normallys. Dermed var det slutt på gassbelysningen i fellesrommene og på oljelampesølet rundt om de fleste værelsene. Nå kunne Hotel Norges gjester bade seg i elektrisk lys. Og elektrisk belyst ble også når mørket falt på, de tre-fire fot høye bokstavene som fra takmønet
markerte den nye eiersituasjonen: Pommerenks Hotel Norge Apropos det Pommerenk'ske elektrisitetsverket: Kapasiteten oversteg hotellets daværende behov. Og Hotel Norge påtok seg derfor under kontrakt å levere til U.Pihls Pigeskole den fornødne elektriske kraft til femti glødelamper à seksten normallys og fire lamper à fireogtyve lys ... Og denne kontrakten ble gjort gjeldende - som heftelse på hotelleiendommene - så lenge som skolebestyrer Aars-Nicolaysen drev skolen i eiendommen Torvalmenning 30.
Mens Georg Pommerenk nå selv drog til Hamburg for å bestyre et hotell hvor en av hans forretningsforbindelser, vinhandleren Franz Pforte, var medinteressert, ble Hotel Norge bortleiet til to tyske restauratorer, Adolf Düker og Hans (?) Brunne. De ledet bedriften gjennom et par år, og dyktige fagfolk som de var på sitt eget felt, konsentrerte de seg først og fremst om restaurasjonsvirksomheten. Deres arbeide gav resultater både i spisesalen og i kafeen som nå etter hvert ble et i videste forstand riktig folkelig møtested.
Men konkurransen i den store stil skulle snart melde seg nettopp på dette området. For på den annen side av Maartmanns-haven, på hjørnet mot Olav Kyrres gate, hadde en murbygning
hastig skiftet ham og stod nå tårnfager og vindusvakker ferdig til bruk. Der ble Syttendemai 1894 den nye Grand Café åpnet. Og dette aførste offentlige restaurasjons- og selskapslokale i Ber-gen». for a bruke dr. Scarletts ord, var eiet og drevet av aksjeselskapet Hansa Bryggeri.
Kaféen strakte seg over hele bygningens lengde i første etasje-smykket med landskaper fra Sogn og Hardanger malt av byens egen Julius Holck. 1 annen etasje fantes flere mindre salonger og en stor spisesal, mens der i tårn- og kvistetasjen var bekvemme- ligheter for personale og bestyrende restaurator.
Den første bestyreren av Grand Café var Hermann Jernstrøm, en utmerket fagmann hvis navn er knyttet til en rekke av byens beste etablissementer, blant dem Logen, Fløirestauranten og ikke minst Restaurant Bellevue.
Grand Café fikk en god start, og både selvstendige og hotelltilknyttede restaurasjoner skulle snart notere konkurransen fra denne storebroren i bransjen. For hoteller som Holdt's og Norges ble utslaget bredere, for de to hadde hatt hovedtyngden av spisegjester fra de flytende hoteller under liggetiden i Bergen.
Nå var der duket også for dem på Grand». Bak «Hansa», nyctablert foretagende bygget på Det Sembske Bryggeris tradisjoner i Kalfaret, stod inflytelsesrike krefter. Som bedriftsleder var ansatt en ganske ung. tyskutdannet fagmann, Waldemar Platou fra Hamar. Han kom i løpet av kort tid til å avlive myten om at det bergenske ol «pa grunn av vannets særlige beskaffenhet» aldri kunne bli virkelig velsmakende. Det ble også et mål for ham «at rydde opp i de mange ølutskjenkningssteders delvis underjordiske jungel». Og han ble så opptatt av å forkynne
forskjellen mellom alkoholbruk og alkoholmisbruk, at han fikk ord på seg for å være «en bryggernes edrulighetsapostel».
Sett med konkurrentenes oyne var nok Grand Café et salgs- fremmende tiltak for bryggeriet på Kalfaret: En god ramme for servering av det gode «Hansa»-øl til gode gjester. Men etablisse-mentet kom ellers til å dekke mange behov. Hva som særlig fikk betydning for de større reisearrangører, var at såvel flytende hotellers passasjerer som deltakere i grupper på hastig gjennomreise, nå hadde fått sin faste stasjon under oppholdet i byen. Og det, mente de, måtte også befri hotellene for den byrde det hadde vært å skulle servere de mange ikke-boende gjester. Gjester som ofte i mange timer, alt etter værets beskaffenhet, hadde besatt spisesaler og salonger - til irritasjon for de boende.
Et slikt resonnement burde være foreståelig også sett fra hotellsynpunkt. Men for Norge»s økonomi ble tapet av «de flytende gjester», som man sa, meget følelig allerede den første sommeren Grand> var i drift.
Da høsten kom, var Georg Pommerenk tilbake i Bergen, klar til personlig å overta ledelsen av sitt hotell, fylt av nye ideer og friskt konkurransemot, Starten var uheldig. I oktober brente hotellbygningenes overste etasjer. Belegget var som alltid på høstparten, heller grissent, og ingen gjester ble i synderlig grad berort av brannen. Men hotelldriften måtte innskrenkes. Og Pommerenk som hadde bolig i hotellet, led privat ganske betydelige tap.
Det ser for øvrig ikke ut til at han lot seg affisere. Han endret ikke sine utbyggingsplaner, men måtte iallfall legge om fremdriften av dem. For brannskadene var så pass omfattende – og erstatningsbelopene så pass store - at fordelene ved en ombygging av de bestående hotellbygninger gjennomført parallelt med reparasjonen, lå i dagen. Så fikk den planlagte nybyggingen komme i neste omgang.
Fra nå av og frem mot sekelskiftet skjer det slag i slag med Pommerenks Hotel Norge. Det skjer i takt med bedrede konjunkturer og helt overensstemmende med den annen store hølge av ubendig byggeglede som skyller over rikets større byer. I løpet av et febrilt lite decennium totalforandres også det bergenske byfysiognomi.
Den gamle to-etasjes sentrumsbyen med murkledde fasader og ett og annet eldre hvitmalt trebrøst under rødt pannetak, forsvant. I stedet kom fire-femetasjes murbygninger med balkonger og frontonger, greske tempelarker og kirkelånte tårnkonstruksjoner med himmelstrebende spir - og i gateetasjen med butikker bak glitrende speilglassruter. Hotellbyen ble også beriket. Der reiste seg - for eksempel - et ruvende «Metropol» på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Det utbyggede Holdts Hotel kom til å strekke sine fasader fra Veiten til Torvalmenning med åpen kafeterrasse i så godt som hele anleggets lengde. Og så endelig det gradvis voksende Hotel Norge som kom til å gi sitt vesentlige bidrag til denne overgivne, internasjonalt anstrøkne boulevardkunst.
Skulle vi så kort skissere Hotel Norges bygningshistorie i denne ekspansive perioden, kunne det skje slik:
Ombygget hotell i Maartmannshaven nr. 1 og 3 tatt i bruk sommeren 1895.
Tilstøtende vestlige bygninger, Nordahl Bruns gate nr. 4 og 6
ervervet samme ar, og vaskeri og «offentlig badeetablissement" der åpnet.
Kjøpmann Berles lille hus på hjørnet av Maartmannshaven og Olav Kyrres gate revet 1896, nytt hotellbygg reist etter arkitekt Hans Jess' tegninger og det populære . Hjørnet» dermed bragt inn bildet.
De tilstøtende våningshus, en dobbelteiendom matrikulert som Olav Kyrres gate nr. 25 og 27, tilhørende dr. Arnold Kreyberg, ervervet og revet i 1899, og etter tegninger av arkitekt Schak Bull ny hotellbygning reist, åpnet år 1900.
Da det nye århundre gikk inn, stod det altså ferdig: «Pommerenks Hotel Norge, førsteklasses hotel. smukt beliggende ved byens park. Åpnet 1885. Ombygget 1895. Betydelig utvidet 1900 ..
Ja, det var i sannhet tale om en betydelig utvidelse, for nå bredte hotellet seg over hele kvartalet. Det var bare tre hjørnebygninger som ikke var trukket inn i hotellvirksomheten: Torvalmenningnr. 30, hjørnet Maartmannshaven - Torvgaten. Olav Kyrresgatenr. 29, hjørnet mot Nordahl Bruns gate. Og Nordahl Bruns gatenr. 2, hjømet mot Torvgaten. Der hadde to av byens livskraftigekristelige foreninger alt i 1875 latt reise Missionshuset, kjent for sitt rommelige forsamlingslokale anvendt både til religiøse og til profane møter. Alt det andre i kvartalet var Pommerenks HotelNorge - nå med opp til tre stjerner i reisehandbokene. Dette ruvende hotellkomplekset kjenner vi fra samtidige beskrivelser, fra fotografier, fra reklametekster og fra detaljerte branntakstprotokoller: Store og rommelige festivitets lokaler, vinterhage, separate spiseværelser for familier, kaféer, «Restaura-tion à la Carte, Dejeuners, Diners, Soupers», og spisesaler til avbenyttelse etter teaterforestillingers og konserters avslutning.
Bortimot to hundre gjestesenger i delikate værelser - fra to og en halvkrone døgnet og oppover - alle med elekrisk lys og sentraloppvarming. For boende gjester «frokost kr. 1.75, middag kr. 2.75», Spesielle priser for handelsreisende ... Og så telefon med forbindelse til etasjene og til suitene. Hotellets telefonnummer er470
Da byen i 1898 presenterte seg foran åpningen av « Landsudstillingen og Den internationale Fiskeriudstilling» - med Musik-festen under Edvard Griegs ledelse som fornemste innslag ikultursektoren, lot de bergenske hoteller seg også «portrettere» ide mange reklamepublikasjoner som fortalte om denne <den største begivenhet i byens moderne historie».Her berømmes Hotel Norge for sin elegante fasade, og hva hotellets indre angår, så vil ikke den mest kresne savne noe av den luksus og komfort der gir et moderne hotell førsterangsstempel -. Og sa beskrives de rommelige værelser hvis flere utmerker seg ved overdådig utstyr, hvoriblant et rikt utvalg av malerier, fremstillende norsk natur og folkeliv. Og nettopp på dette område har «herr Pommerenk gleden av å kunne fremvise et helt galleri, der selv etter europeiske forhold tør betegnes somenestående». Det mener iallfall Revyen»s redaktør, den fryktedeog noe lunefulle Joachim Lampe, som i utstillingsaret utgir sin egen håndbok.
Den kunstnervennlige hotelleieren hadde ikke bare samlet hva malere gjennom årene måtte ha etterlatt seg til dekning av hotellregninger eller som vederlag for forbruk i den populære bodega. Han hadde temmelig planmessig gjort innkjøp avbilled kunst, og da først og fremst hos kunstnere med tilknytning til byen og Vestlandet.
Han kunne i hotellets fellesrom for eksempel presentere en rekke arbeider av kjente Bergens-fødte kunstnere som Johan Larsen, den briljante tegneren, og Haakon Kaulum, maleren som også hadde dekorert den ene av de to spisesalene med «mektige scener fra land og hav, særlig beromte partier fra Sogn>.Han kunne skilte med « munke- og turistbilder> av Nils Bergslien som også hadde dekorert den andre spisesalen med «original og rikt av vekslende kunst». Videre hadde han anskaffet flere større arbeider av Frithjof Smith-Hald som nå hadde slatt seg til i Bergen etter en årrekke i Düsseldorf og Paris. Og av de arbeider han hadde sikret seg fra billedhuggeren Brynjulf Bergsliens hånd, var der særlig ett som ble høyt beundret: «To søstre». De var «mellom brødre. gull verd, mente den flanerende Joachim Lampe. Der skal i hotellet omkring 1900 også ha vært flere relativt tidlige arbeider av byens meget aktive sønn, Frantz Bøe. Og visstnok også malerier av Amaldus Nielsen, Sørlandets store malerpoet som i noen hektiske somre omkring århundreskiftet søkte til Sotra for å arbeide, og som trakk flere malere med seg dit.
Ellers hadde Pommerenk i følge tradisjonen i sitt eie ogsåmalerier, akvareller og tegninger av utenlandske kunstnere somhadde reist i Norge og som hadde vært gjester på hans hotell.Men vi kjenner hverken dem eller de mange andre kunstnere sommå ha vært representert i hans billedgalleri.
Ennå i 1950-60 årene levet bergensere som med høytid talte om bildene i Pommerenks Hotel Norge i tiden før århundreskiftet. En av dem har fortalt hvordan tre-fire unge mennesker stundimellom søkte til den store spisesalen der de spleiset på en liten varmrett og en flaske vin «for å få se på bildene og lytte til musikken». Musikken var viktig i miljøet og bidrog til å trekkefolk. Særlig populært var det såkalte «Pathes kapell».
Dette kapellet var i relativt lang tid knyttet til Arbeiderforeningen, et etablissement hvis konturer ennå kan skimtes bak puss og staffasje i det naværende «Eldorado>. Da restaurasjonen der«tapte ølretten», ble musikerne spredt til andre kaféorkestre, men skal periodevis ha funnet sammen igjen bade på Holdt's, på"Grand" og på Norge» Der var forresten en rekke slike kafeorkestre i bergensernes gay nineties, og de hadde en langrekke dyktige musikere, flere av dem utlendinger - tyskere, østerrikere, ungarere og dansker.
Det musikalsk florerende kafemiljøet fikk forresten ogsa betydning for byens mer seriøse musikkliv. For begge de tokonkurrerende orkesterinstitusjoner, «Musikforeningen» og«Harmonien», leiet i denne tiden kafemusikere til sine symfonikonserter. Og det ble mer og mindre de samme som gikk igjen, hvem enn arrangørene var. Der skal ved inngangen til vårt eget århundre ha vært mellomsytti og åtti profesjonelle musikere som tjente sitt daglige brød på byens kafeer og restauranter. Oftest var ordningen den, at etablissementet tok kontakt med en «kapellmester» og sluttet økonomisk avtale med ham, mens han så på sin side ansatte det antall musikere han fant rimelig. De fikk dele det som var igjen i lønningspotten, når han selv hadde tatt sitt. Og under slik deling gjaldt ofte den sterkestes rett. En rekke av denne tidens kafémusikere kom til å telle blant de ansatte da Bergens faste symfoniorkester ble instituert i 1917.
Dermed var grunnlaget dannet for det Musikselskabet «Harmonien»s orkester vi kjenner i dag nittiarene fantes der i Hotel Norge ifølge tradisjonen enphonograph med en trakt av anseelige dimensjoner. Men et hvertforsøk på å la denne innretningen erstatte levende musikere, bleavvist av et standhaftig publikum, er det blitt fortalt. Det varvirkelig musikk man ville ha - og det fikk man bade middag og aften: Folkemusikalske rapsodier. Parafraser over berømte opera-arier. Smektende sigøynermelodier, fyrrige marsjer og andrepopulære toner hentet fra hva vi ville kalle et klassisk repertoar.
Også tidens dansemusikk kunne stå på programmet som gjerne var slatt opp ved musikktribunen. Men der var ingen dans på offentlige restaurasjoner i de dagers Bergen. Danset kunne det unntagelsesvis bli under større, sluttet selskapelighet i spisesalene. Men ellers var det på de lenge og vel forberedte ballene i Logen at dansen ble dyrket - eller i private hjem hvor der var plass og musikkinstrumenter.
Hotel Norges kafe hadde som alle andre kafeer i byen, opprinnelig vært et lokale der man inntok sitt glass ol eller vin, sin kopp kaffe, te eller sjokolade. Skulle der spises, var man henvist til restaurantene i spisesalene. Mønsteret hadde gradvisendret seg, og i kafeen på Hjørnet kunne man nå også få smørbrød og enklere retter. Dette noteres av tidens observatører som en nyhet. Og en nyhet i kaféen -hvor miljøet så langt synes å ha vært absolutt mannsdominert - er nå også «de innfødte kvinners tilsynekomst». De hadde riktignok lenge vært å se i restaurantene - tekkelig plassert ved familiens middagsbord. Men nå kunne de altså også finnes i kafeen - hvor der jo slett ikke hadde vært andre
forhud mot deres nærvær, enn dem som la innebygget i den lokale kodeks for god tone.
«Kvinnens plass er i konditoriet,» hadde en kjent bergensk litterat sagt noen år tidligere. Men hva hjalp det når kvinner av mange nasjoner i sommersesongen utvungent menget seg med mennene i de store, lyse kafélokalene på Holdt's, «Grand»,"Metropol» og «Norge>? Hadde man kanskje ikke også i Bergen hørt Aasta Hansteen tale, og hadde man ikke i Komediehuset på Engen møtt hennes bilde i «Tante Ulrikke» ... Det var på tide å si fra og å vise seg på livets scene ...
De bergenske kaféer ble en del av denne scenen for en gruppe unge damer «som fra midten av nittiårene regelmessig møtte opp lørdag middag - med sine aviser - for å innta et glass portvin, lese og diskutere aktuelle begivenheter».
Den aldrende damen som i 1950-årene betrodde seg slik til en ung skribent, røpet også at gruppen hadde en anførerske, en meget dyktig dame hvis livsstilling var «lærerinne i handelsregning og - bogholderi».
Bergenserinnenes entré i det spontane bergenske uteliv ble hilst med akklamasjon i første rekke fra de unge i mannfolkekretsen såvel som fra restaurasjonenes eiere og personale. Men da det noe senere kom på tale - inspirert fra Christiania - å sidestille mannlige og kvinnelige oppvartere, reagerte mannssiden i betjeningssektoren absolutt negativt: Kelneryrket var et yrke for menn
Vi skal ikke i denne forbindelse fordype oss i økonomiske – og sosiale - spekulasjoner. Kvinnene hadde sin solide plass i hotellets forskjellige virksomheter. De utgjorde i denne «Norge»s-historiens første store glansperiode omkring tre fjerdedeler av en betjening på seksti-sytti sesongansatte personer. Og i følge tradisjonen var det godt, det arbeidsmiljøet Georg Pommerenk forsøkte å skape i sin bedrift - sett med samtidens øyne. Han var kravstor, men vennlig overfor sine ansatte, er det sagt. Når vi i dag leser om øl og rødvin til femogtyve eller førti øre glasset og om et helt lite måltid med kaffe, te eller limonade til en krones penger, synes vi naturligvis at prisene virker latterlig lave, Men når vi samtidig ser at en arbeidsmann som strevet sine ti timer dagen, hadde en ukelønn på mellom femten og tyve kroner, skjønner vi raskt at det måtte koste ham flere timebetalinger å avlegge besøk på byens honnette etablissementer. Slike visitter ble luksus som ikke de mange kunne unne seg.
Blant tidens meget talende og skrivende samfunnsreformatorer var ingeniøren og forfatteren Ole Wilhelm Fasting, den gang overlærer ved Bergens Tekniske Skole. Han talte og skrev blant annet for høyere lønn og kortere arbeidstid «for samfunnets virkelige slitere», for bedre boligforhold, organisert friluftsliv og rikere skoletilbud til alle. Og hans bud til unge mennesker kunne lyde slik: Heller en aftenstund i måneden på en skikkelig kafé, enn kveld etter kveld på Samlagets skjenkestuer med deres lokkende tiøres-drammer! Han så i de nye rommelige og åpne restaurasjonsetablissementene steder hvor unge mennesker kun-ne lære å te seg når de senere skulle ut blant folk, slik han selv hadde lært det i studieårene i Sveits og Tyskland. Og apropos unge mennesker: Også hotelleier Pommerenk så dem gjerne hos seg, uten at vi vil påstå å ha kjennskap til de dypereliggende motiver for den oppmerksomhet han viste dem når de - ofte noe søkende - innfant seg i hans lokaler. Han synes forøvrig å ha vist stor forståelse når det gjaldt ungdommelig trang til et fristed utenfor autoritetenes observasjonsområde. Både i bergenske gymnasiers og i den tekniske skoles arkiver finnes aktstykker som viser at elevene periodevis har funnet en slags klubblokaler under hans tak, og at dette slett ikke har huet de respektive skolers ledelse. Men denne hospitable virksomheten var ikke Norges alene om å drive.
Der var imidlertid ett område hvor ingen annen bedrift i bransjen kunne gjøre Pommerenks Hotel Norge rangen stridig Og det var når det gjaldt «Badeetablissementet» eller «Det offentlige Sentralbad», som det også ble kalt.
I hotellets mot Nordahl Bruns gate vendende fasade er innstallert en førsterangs badeinnretning.» fremgår det av presentasjonen fra utstillingsåret 1898. Som vi allerede vet, var denne innretningen kommet i virksomhet noen år tidligere, og den tør i sannhet være verd en nærmere beskrivelse.
I underetasjen i Nordahl Bruns gate nr. 6 var der installert et helt vaskerianlegg med tre store kullfyrte dampkjeler, elektrisk sentrifuge og rulle og gassdrevet strykemaskin. Fra de samme kjeler ble der levert varme og vann til badeinnretningen som fylte to hele etasjer: Niogtyve «badeværelser» - ett av dem med marmorbasseng og styrt, en torroppvarmet badstue, et romerbad, med en og tredve liggeplasser og et dampbad med tyve. Og endelig ti badekar av malm med omkledningsværelser ..
Det virker overveldene enda som naken inventarbeskrivelse. Og vi vet også at det ble hilst med begeistring - ikke bare av hotellets gjester, men også i høy grad av byens eget folk. Gjennom en rekke år var det her sentrumsboerne «fikk sjiten a' seg en eller to ganger i vikken», for å si det med skomakeren i Kringlekroken. Han som også pleide å hevde at i Nordahl Bruns gate, «i Bispen sin gate kunne man få både et håndens og et åndens bad», det første hos Pommerenk, det annet i Baptistsamfundet Ebenezer på den hin siden av gaten.
Det hadde kostet, alt dette som Georg Pommerenk da et nytt århundre gikk inn, hadde gjort med sin bedrift mens han utålmodig ventet på at det helt store reiseeventyret skulle bli
virkelighet - med banen over de høye fjelle som verdensattraksjon. Ingen skulle si at han ikke hadde gjort sitt for reiselivsbyen Bergen. Han hadde beskikket sitt hus. Gjestene kunne komme!
Og de kom, de utenlandske og de innenlandske sommergjester. Men samtidig kom kriger - og kriser, store og små, den ene etter den annen. Og de ble alle umiddelbart registrert på reiselivets sensitive barometer. Boerkrigen, for eksempel, reduserte omgå-ende britenes reiselyst. Bokseroppstanden ledet reiseglade europeiske fyrsters oppmerksomhet mot Kina dit stormaktene hadde sendt et ekspedisjonskorps for å intervenere. Budskapet fra Windsor om dronning Victorias død skapte ytterligere kaos i reisegeneralenes strategi. Mens virkninger av «den alminnelige økonomiske verdensdepresjon» også ble merkbar i det bergenske lokalmiljoet, ikke minst i skipsfarten.
Men her var det allikevel «Christiania-krakket» i 1899 og dets ringvirkninger som først utløste krisefølelsen. 1 hovedstaden hadde eiendomsspekulasjonen florert frodigere enn noensinne. Men nå brøt markedet sammen med storfallitter i sitt følge. Effekten ble av forskjellige årsaker merkbar også i andre norske byer, Bergen innbefattet, for også her hadde man spekulert – og åpenbart forbygget seg. Et par tusen nye leiligheter stod tomme, flere kontor- og forretningsbygninger likeledes. Aktiviteten i bygningsfagene ble lammet. Arbeidsledighetstallene viste uhyggelig stigning, mens verdien av eiendomspapirer raste nedover. Og da kreditorene krevde sine fordringer innfridd, var der mange som ikke kunne betale.
Georg Pommerenks hotellpalass ved avenuen og de store boulevarder var belånt til over det hoyeste spir, og gjelden til håndverkere og leverandører var dertil betydelig. Nå kjempet han seigt for å berolige de utålmodige i kreditorenes tallrike krets og de mange panteobligasjonshavere i inn- og utland. Han gav de konsesjoner han kunne og holdt det tappert gående ... Men den dagen kom da Skifteretten banket også på Hotel Norges port.
Konkursen var et faktum. Fallet var stort og trakk meget med seg. Betegnende for hotelleierens posisjon i vennekretsen tør det være at en av hans store patroner i sitt testamente lot tilføye: Alt hva herr Georg Pommerenk .. , ved min død måtte være meg skyldig, skal ham i sin helhet ettergives ....
Nar sa bildet etter tvangsauksjonen hosten 1902 igjen avklares, ser vi nybygget på dr. Kreybergs gamle grunn, Olav Kyrres gate nr. 25 og 27, utskilt og allerede i virksomhet som egen bedrift i bransjen: Hotel Boulevard
Resten, altså den største delen av hotelleiendommen som var sydd sammen i løpet av Pommerenks regjeringstid, er fortsatt holdt samlet som Hotel Norge. De toneangivende i det store oppgjøret har åpenbart funnet å ville å bevare samtlige hotellfunksjoner. Auksjonshammeren har falt på budet tohundretusen kroner ...
På dette tidspunkt hadde for øvrig Maartmannshagen skiftet navn. Dåpen hadde i realiteten funnet sted Syttende mai 1901. Da hadde - etter mange viderverdigheter - byens store sønn Ole Bull, endelig fått sin «støtte» reist i fødebyen - i Stephan Sindings utforming med harpespillende nøkk i drikkevannsrent fossefall ved foten. Denne høyromantiske ode til kunsten og kunstneren var plassert i det parkmessig nydanderte anlegget like utenfor hotellets østvendte vinduer, altså midt i den gamle Maartmanns- haven - eller avenuen - som fra da av skulle hete Ole Bulls plass naturligvis.
Avdukingen var blitt en folkefest av de store - med hotellfasaden som flatterende flanke. Og gjenklang hadde de gitt over det ganske land og enda videre, de ordene John Lund hadde latt falle om ham hvis kunst ingen grenser kjente ...
Det er i dette. et av de store bergenske festøyeblikkers tegn vi skal holde fast bildet av Pommerenks Hotel Norge. Og slik skal vise det gli inn i historien om en ny epoke.
Hva Georg Pommerenk selv angår, fant han oppgaver å løse andre steder. Han hadde spilt høyt i siste omgang, og han hadde tapt. Det hadde også en rekke av dem som spilte sammen med ham. Men i faglige kretser var hans posisjon urokket «Sitt palass i Bergen fikk han istand, skrev Lars Rønnej senere i sitt blad Norsk Reiselivs Revue. «Men Bergensbanen var ennå ikke ferdig, og den flinke, sangvinske mann måtte gi opp. Hadde banen vært fullført dengang, ville Georg Pommerenk ha dødd som millionær.»
Engang hadde bergenserne flest stilt seg skeptisk eller likegyldig til Bergens-baneprosjektet. Men gradvis hadde man latt seg overbevise av fremsynte menns klippefaste tro på en slik banes betydning for bysamfunnets videre utvikling. Og da kunne banen ikke komme fort nok. Den ble etterlyst på mange måter, også i viseform. Her er første vers av en slik anonym etterlysning.
Det er bekjent, en narr kan spørge mer end et dusin af vise mænd kan svare, thi svarekunsten den er svare svær,-sclv Ibsen svarer ei, han spørger bare Og særlig har vi nu om dagene et spørgsmaal som er yderst plagende, og tingen er jo ikke saa merkværdig:
Man spørger kun: Naar blir vel Bergensbanen ferdig?
Og et av de mange svarene er: « Naar Bergens himmel vorder evig blaa». Så kan man selv tenke seg.
Hvem som kjøpte Norges under auksjonen i 1902? En mann vi i denne beretningen allerede har møtt to ganger, sist som keiservert på Stalheim, forste gang i 1885 som Hotel Norges første portier. Han som sa at det ble nok en Norgesgate allikevel.
Hans navn var Albert Patterson.
Hotell i hundre år.
HOTELL i HUNDRE AR I
STREIFTOG I HOTELLHISTORIEN 9
ET BERGENSK 1880-ARSBILDE 21
DEN FØRSTE NORGE'S-SOMMEREN 27
DRØMMEN OM ET STØRRE NORGE 37
EN PROFESJONELL HOTELLPROFIL 53
HVERDAG MELLOM TO VERDENSKRIGER 75
Tyvedr med wyc tamker 77
Jnitiatto t tredvedrene 98
BRYTNINGER OG GIENNOMBRUDD 125
Del turistashengige byhotefler 116
Ex purentes i reisetizslustovien 118
En ubrudt utvklingslijne 124
Blad tra hnerdagens boker 131
Farvel, farel, du gamle hoteil 143
ET NYTT NORGE - ET STØRRE BERGEN 149
Det gamle Bergenshe - og den nve bysaken 152
Er byggeprosjekt iil byens beste 154
Fl optimismews mowument 162
Hotellet - en lenende organisme 170
KILDER 196
Hotell i hundre år.
Hotel Norge jubilerer. Bedriften har bestått i hundre år. Jubelåret 1985 gikk inn med festligheter i den store stil. Der deltok - med ledsagere - bedriftens treogethalvthundre ansatte, bedriftsforsamlingens og styrets medlem- mer og noen ganske fa andre. To bankettomganger måtte til - fredag den 11. og lørdag den 12. januar -for at al- le skulle kunne delta og hotelldriften gå sin vanlige gang Den 10. juni, selve jubileumsdagen, hundrearsdagen for åpningen av Hotel Norge i 1885, ble markert på verdig vis: Duggfriske rosenhilsner til boende og spis- ende gjester. Og ved middagstider mottag else for tre-firehundre ianbadne med rep- resentanter for myndighetene i teten. Champagne og canapeer. Taler og gave- overrekkelser. Telegrammer, brev og blomster Heder og hyllest.
Det er bilder av feirende folk ved disse jubelanledninger som illustrerer første av- snitt i denne beretning. Mens avsnittet ellers rommer hva forfatteren har kalt een tale til jubilanten ved overrekkelsen av dette lille stykke «Norge.s-historie.
Vi er på vei inn i historien om et hotell, et av de relativt få byhoteller her til lands som har vært drevet gjennom hundre år - under samme navn på samme grunn: Hotel Norge i Bergen, byens eldste bedrift i bransjen.
Hundre år i en nihundre år gammel by er visselig ikke meget. Men når vi vet at hva vi kan kalle den urbane hotelltradisjon, hos oss ikke spenner over stort mer enn halvannethundre, må jubileet straks fortone seg mer notabelt - også i nasjonal målestokk. Og denne notabilitet gir seg - blant annet - utslag i at der skrives «Et lite stykke Norge s-histories.
Nå er - som vi straks skal se - Hotel Norge slett ikke byens første «europeiske" hotell. Men det er det eneste som har vært i kontinuerlig drift på sine opprinnelige tufter helt fra de begivenhetsrike 1880-årene da bysamfunnet blant annet begynte å akseptere turismen - som forretningsskapende massebevegelse. Det er således ikke de - skal vi si - ordinære byfunksjoner som skaper hotellet. Det er dampskipene i fart på Nordsjøen og de turistene de fører på vei til eller fra ferder i vestnorske fjorder og fjell eller til dels også i midnattsolens forjettede land. Byhotellet på vår kant av kloden får således i realiteten det samme utgangspunkt som bygdenes innkvarteringssteder, turisthoteller som kan være adskillig eldre enn Hotel Norge.
Hotel Norges bestandighet gjennom de hundre år hviler på et kompleks av årsaker der dyktighet og dristighet hos ledelsen parret med tilpasningsevne og erfaringsstyrt forsiktighet er vesentlige faktorer. Men der er så menn også hell med i spillet. For Norge var - for eksempel - den eneste av byens større hotellbedrifter som overlevde Bergensbrannen, og hotellet slapp ogsa relativt rimelig fra den siste krigstidens ødeleggelser.
Dertil kommer de mange uttrykk for venerasjon overfor bedriften som kan spores i vanskelige situasjoner, og som synes å diktere personlig engasjement hos dem som har sete i styrende organer, ut over hva som kunne forventes av rent forretnings- messige grunner Ikke minst oyner vi slike uttrykk i hotellets nyere historie, i den prosessen som gjennom to etapper fører til utbygging av et helt hotellkvartal i byens sentrum. Her er det tydelig at bypatriotismen, eller skal vi våge å si kjærligheten til byen, også spiller med.
Det nye som skapes i denne atmosfære gir også grunnlag for personalets tydelige glede over gjennom sitt virke å kunne bidra til bedriftens anseelse. Slik bedriftsstolthet og dens merkbare utslag er i seg selv misunnelsesverdige aktiva for et hvert utadvendt foretagende. Her ligger da ogsa en hovedbasis for hotellets hoye renommé på det internasjonale plan.
I løpet av en periode på drøye hundre år er hos oss synet på selve hotellinstitusjonen - innkvarterings- og bevertningsstedet i de reisendes tjeneste - totalforandret. Fra i allmenhetens øyne å være tvilsomme innretninger for formålsløstreisende fremmede - med innebyggede fristelser for byers og bygders egne døtre og sønner, har hotellene tilkjempet seg status i samfunnet. Deres nodvendighet er hevet over tvil. Deres sosiale funksjon er anerkjent. Og vi har for en bedriftstype fått den talende betegnelsen samfunnshotell ..
Vanskelig har det allikevel vært, og tid har det tatt å vinne bukt med gammel oppfatning av hotellvertskapet og dets tjenere. Dypt må det sitte i folkesjelen, bildet av gjestgiveren som stjal selvdekkende duker, gullgjørende bukker og andre herligdommer fra eventyrets forskjellige askeladder. Og det gjelder slett ikke bare for bygdene. Her er i Bergen nok av eksempler på at hotell- og restauranttilknyttede yrker helt inn i den siste etterkrigstiden i visse kretser er blitt vurdert med merkbar skepsis. Vi vet også at det nettopp i bergenske bransjemiljøer gjennom arene har vært gjort en betydelig innsats for a høyne selvrespekten hos fagenes utøvere på de forskjellige plan, og at resultatene har bidradd til å styrke yrkenes anseelse. I dette arbeidet har Hotel Norge spilt - og spiller fortsatt - en viktig rolle. Om det vitner idag ikke bare hotellets eget personale. Også rundt om i andet - og i utlandet - finnes fagfolk som har stått sin læretid på Norges og som med glede taler om det
Ett er det for et hotell å vinne anseelse og anerkjennelse hos det reisende publikum fra alle kanter av kloden. Noe ganske annet a vinne tilsvarende posisjon i den lokale opinion. Befolkningen i hotellets hjemby vil naturlig nok - vanligvis - lære bare halve bedriften å kjenne: Restauranter med tilknyttede kjøkkener, møtelokaler og festsaler. Selv om boende gjester i stor utstrekning inntar sine måltider i hotellet, skulle allikevel omsetningen i restaurantsektoren være en brukbar målestokk for lokal popularitet. Og all den stund <varesalgets gir godt over seksti av de drøye hundre millioner som for tiden er det totale årsresultat for Hotel Norge, skulle det der i gården stå bra til også hva lokal anseelse angår.
Foran markeringen av sine hundre år fikk bedriften for øvrig anledning til å registrere ganske andre utslag av bergenseres og gode naboers hengivne hotellinteresse, For da avisannonser fortalte at der ble skrevet Norges-historie og at bistand var ønsket, kom reaksjonen spontant og mangfoldig: Prospektkort fotografier, foldere, litteraturhenvisninger, erindringer og historie- er ble beredvillig avlevert og stilt til forfatterens disposisjon. Den samme spontane velvilje og interesse har forfatteren møt der han selv gjorde henvendelser enten det var til fortidens bransjefolk, aldrende gjester eller leverandører, til private samlere eller til offentlige samlinger i Bergen og andre steder. Av uvurderlig betydning har det vært for ham å få adgang til portier Komelius Steffensens samlinger forvaltet av hans datter, fru Helene Helland, a få anledning til å gjennomgå direktør John Walter jr.s personlige papirer ivaretatt av hans datter fru Ellen Margrethe Walter Mowinckel, og å få del i familietradisjonen om gründeren Georg Pommerenk via hans datterdatter fru Ruth Bakken. Det må ellers være berettiget å nevne den store imøtekommenhet som er blitt vist forfatteren ved Universitetsbiblioteket i Bergen - Billedsamlingen inklusive - og ved Bergens offentlige Bibliotek.
«Norges-historien har i sannhet hatt mange villige medarbeidere. Og så rikt er det materiale som er brakt for dagen, at det i sin helhet ikke kan finne direkte anvendelse selv i en fyldig fremstilling som den foreliggende. Men indirekte er hver eneste bit kommet til nytte. Det har gjennom arbeidsperioden hyppig forløst forfatterens takk og pris.
Og vær sikker: Ikke ett fnugg skal gå til spille. Fotostat kopier av utlånt materiale blir arkivert sammen med notater om muntlige overleveringer og henvisninger. Så kan det alt sammen også ved en annen anledning bidra til fargelegging av bilder fra en svunnen tid.
I vår beretning er det lagt vekt på slik fargelegging - verbalt og visuelt. Der er også valgt en fremstillingsform som søker å plassere bedriften i en bred historisk ramme. Når rammen kanskje er blitt bredere enn vanlig i bedriftshistorisk forbindelse er det fordi hotellet - institusjonen - i sin egenart stadig er sterkt og i vid forstand samtidsavspeilende. Og når det for visse epokers vedkommende så pass fyldig refereres bergensk reiselivshistorie med vekt på utviklingen innen hotell- og restaurantsektoren, er det fordi litteraturen fra før er såre fattig på slike samlende fremstillinger.
It takes all sorts of people to make a world, er det sagt. En amerikansk bransjemann skal ha tilføyet: And all sorts of hotels to lodge them. Den som beskjeftiger seg med tema- og susjettstudier i litteraturhistorien, vil finne at hotellet - institusjonen i sine forskjellige avskygninger - i visse perioder har opptatt forfattere av mange nasjonaliteter nettopp som samlingssteder for alle slags mennesker underveis. Slik hotell-litteratur som ofte avføder populær film, synes særlig å ha hatt en blomstringstid fra 1920-årene og frem gjennom et par-tre decennier. Fra bøkenes verden kunne nevnes navn som for eksempel østerrikeren Joseph Roth med Hotel Savoy., 1923, franskmannen Eugene Dabit med Hotel du Nord, 1929, og wienerinnen. Vicki Baum hvis. Menschen im Hotels - 1929 - kom i ny utgave på norsk så sent som i 1952. De to siste romanene er begge filmet. Fra filmens verden hvor hotelltemaet synes rikere representert og bare delvis er basert på romaner og skuespill, kunne to ytterpunkter trekkes frem: Mauritz Stillers Hotel Imperial med Greta Garbo i 1926, og Hotel Paradisos med Gina Lollobrigida i 1966. Til en viss grad er temakretsen i slike litterære og dramatiske arbeider beslektet med tidligere tiders frembringelser - fra antikkens fergestedsmyter via renessansens vertshuslegender til romantikkens gjestgiverihistorier. Mennesker som av en eller annen grunn er på reise, og hva som skjer mellom dem når de hastig møtes, delvis frigjort fra belastninger i et hjemlig miljø. Hotellet fremstår som øyeblikkets isolerte verden med store oppgjør mellom følelser og fornuft. Og det ligger da fristende nær for diktende ånder å drive regulær nøklehullskikking ... Noe som i et profesjonelt profilert hotell i virkelighetens verden selvsagt er utenkelig - iallfall for dem som arbeider der. Ikke bare fordi de ellers har nok a gjøre. Men fordi uskrevne lover garanterer gjestens integritet.
Således óg i denne beretning. Hotellet skal også når det gjelder privatlivets fred være a home away from home. Diskresjonens bud er stadig gjeldende på «Norge». Og forfatteren har ansett det for à være et korrektiv under hele den historiske fremstilling.
I det arkiverte materiale vedrørende Hotel Norge - et materiale som etter hvert er blitt ganske omfattende, men hvor der stadig er plass for supplerende informasjon - finnes flere trader som det i denne omgang ikke har vært formålstjenlig å nøste opp, først og fremst på grunn av tidsfaktoren. En slik tråd fører - for eksempel - til Stavangers Hotel Victoria hvor bergensere eierinteresser i årene etter første verdenskrig gjorde seg sterkt gjeldende. En annen tråd forer til Solstrands Hotell & Bad. En tredje til Fløyrestauranten. Og så videre.
Et ganske annet tema som det også kan ha interesse å utrede videre, er spredningen av hotellnavnet Norge og den eventuelle sammenheng der matte finnes mellom de bedrifter som har baret og som bærer navnet. Der har - for eksempel - vært et Hotel Norge i Oslo. Der er et Hotel Norge i Kristiansand. Og ett også i Newcastle .. .Ikke Hotel Norway, men Norsjch,» for å si det med en av våre informatorer som med vanskelighet søkte å ta seg frem dit for en del ar siden. Noen vil muligens mene at det hadde vært viktigere a utrede slike - og andre - spørsmål enn så inngående å fortelle - for eksempel - forhistorien om strøket mellom Engen og den nordre Smålongerstranden. En slik reaksjon vil bli tatt til etterretning og sammen med andre bilagt protokollen. Forfatteren har ingen å skylde på. Han har hatt absolutt frie hender under utformingen av stoffet, en prosess som på grunn av hans grenseløse nysgjerrighet har tatt adskillig lenger tid enn beregnet. Måtte noe av det engasjement han har følt under arbeidet. fomemmes i den formen fremstillingen har fått. Det mener han at bedriften Hotel Norge matte fortjene
Bergen i november 1985.
Streiftog i hotellhistorien
En gammel kulturforsker har sagt at menneskets historie er historien om reiser. Allikevel er hotellet med den funksjon vi har tillagt det, i et dypere kulturhistorisk perspektiv en heller ung institusjon. Og hva selve institusjonsbetegnelsen hotell angår, er det ikke mer enn et par hundre ar siden den kom i alminnelig bruk, for vårt eget lands vedkommende temmelig nøyaktig etthundreogfemti. Det tar i seg selv være et poeng i historien om en hundre år gammel norsk bedrift i bransjen som hele tiden har drevet sin virksomhet på samme sted under samme navn - Hotel Norge i Bergen Og det gir oss også paskudd til et mer generelt streiftog i innkvarterings- og bevertningsstedenes kulturhistorie som inn- ledning til vår beretning. ---
Storiolk på ferd i de gamle kultursamfunnene i øst og sør bragte opprinnelig selv med seg alt de trengte på reisen, ogsa hus i form av prektige telt. Sa forsavidt har var egen tids camping- turister adskillig til felles med dem. Og nar de senere etablerte stasjoner langs sine ferdselsveier, ble der gjerne bygget hus som av reisefelgets fortropper i hast ble moblert for opphold i kortere eller lengre tid, for så atter å tommes i det ferden gikk videre.
Men folk flest, de reiste på eldgamle lover om gjestevennskap, bade i Hellas og Romerriket lenge beskyttet av de høyeste guder. Slik ble også de karrige Nordlandenes uskrevne lov: Mat og husly til den reisende under den guddommelig innstiftede forutsetning at vertskapet skulle få nyte tilsvarende goder under ferdaman- nens tak nar leilighet bod seg
Allerede i oldtiden ser vi av tilstrommingen til de store helligdommer, religionen som viktig reisestimulerende faktor. Og det er nier slike hellige steder i Hellas at arkitekturhistorikere av i dag mener å kunne pavise Europas forste formalsinnrettede byggverk for innkvartering: Det såkalte pandokeion eller gjeste- hus med tallrike smårom og med stallplass for ride- og trekkdyr. Opprinnelig synes heller ikke disse gjestehusene a ha vært møblert og heller ikke å ha hatt noe serveringstilbud. Og det er likcledes tvilsomt om man her pa tidlige stadier betalte noe for bruk av rommene
Ellers synes det a være grunnlag for - bude bransjcfaglig og elymologisk - å søke den curopeiske hotellkulturens egentlige opprinnelse hos romerne, i deres hospitalis med de tallrike varianter som under erobring og kolonisering ble spredt over hele det rektige riket - og enda lenger. Det er når virksomhetene innen dette innkvartcringssystemet gradvis går over til drift på forretningsmessig basis, at vi begynner å skjelne trekk vi kjenner fra var egen tid Vi vet - ogiá fra nordiske kilder - at pilgrimer på ferd mot middelalderens store kristne helligdommer i sor, fant et ganske velutviklet herbergesystem langs Europas ferdsclseier. Det var der de fikk ly - mot betaling, og bare i liten utstrekning som gratisgjester i klostrene som synes å ha spilt en beskjeden og heller spesialisert rolle i denne masereisenes farste store tidsal- der. Og i enkelte herbergenavn fra tiden, aner vi fortsett rorerske Dradisjoner. Innenlor etymologiens ramese kan vi enkelt illustrere utviklin gon av selve hotellbetegnelsen på denne måte: Fra det latinske Nospes - på et tidlig tidspunkt egentlig gjesterom - til hospitium og hospitalis - egentig gjestevennelig - og videre til senere intemasjonaliserte ord som hospital, hospirs, hostel og endelig i fransk 15-1600-tallsdrakt, til dee! w
Oppeinnelig var hötel en temmelig vidtfavnende betegnelse for bolig, helst for fornemt folk. Boligens anvendelse ble eller Ivert illustsert med tilleggsord. For eksempel Höte d'Ambassa deur for et legasjoassete. Hosel de Ville for en bys radlvus, Hotel Dieu - gudsbolig - for et byhospital med middelalderaner Og så videre. Men når ordet stod alene, ble det altså etter hvert betegnelse for et meblert hus hvor reisende kunne slå seg til, oftest da med eget tjenerskap.
Forst sent på 1700-tallet er det så at ordet hötel trekkes direkte inn i navn på kombinerte innkvarterings. og bevertningssteder i storre franske byer. Moten sprer seg med et tiltagende reiseliv raskt utover Europa. Men enna til denne dag har ordct ikke maktet a erobre noen entydig status i sprogene. Og vi har derfor heller ingen internasjonalt akseptert definisjon av hvordan en bedrift skal være beskaflen for å kunne kalle seg hotell. En rekke turistland har i var tid trukket opp mer og mindre skarpe definisjonslinjer med gyldighet innen egne grenser. Hos oss ble det gjort i Hotelloven av 1955, for evrig det forste lovverk i sitt slag i den ganske verden I reiselivshistorien forvirres man i det hele tast stadig av steders og tiders skiftende oppfatning av hvilke bedriftstyper som skjuler seg bak alle betegnelser for reisendes stasjoner underveis: Herberge, hospits, taverne, kro, traktersted, vertshes, giestgiveri, lugihus, pensjon - eller hotell, bare for å ta med noen ord som har latt hjcmstavm i vårt gjestfrie sprog. Holder vi oss til dette utvalget. har vi historisk belegz for a slå fast at samtlige ord har vart anvendt som betegnelse for bedrifter som mot betaling har kunnet by den reisende mat, drikke og sengeplass Dermed utvides stamtavlen for vår tids hotell ganske betraktelig, og det kuane friste til a sla inn pa ville veier. Skulle vi skissere rutler på det norske hotellstamtreet overensstemmende med det vi har antydet om forretningsmessig drift, vil det falle naturlig å ta utgangspenkt i en situasjon typisk for Norges bypder tidlig pa 1300-tallet. Da hadde giestevenn- skapsreiseriet med utvekster av tvang og vold grepet sa sterkt om seg. at kongen fant det påkrevet å skride ian Han påbod langs land- og sjøveier i sitt rike opprettet kongclig priviligerte - og beskyttede - tøfernishus der den reisende kunnc få kost og logi mot på stedet a gjare opp for seg I betegnelsen tafernishus avspeiles romersk reiseliv også i det hoye nord. Det latinske taberna har over gammelransk taverna fannet veien til norront mål. Stort mer er der ikke å si, for husene kom bare i beskjeden grad til å funksjonere overensstemmende med den kongelige intensjon, det sorget blant annet de reisende embetsmennene for, og den norskce taverne-historien blir eliers av forskjelige grunner meget koet der den raskt fortaper seg i den følgende epokes store dunkelhet I byene i Norge hadde det fra gammelt av vært skytninger og senere også laug og tildels gilder som på kollektiv basis hadde skjøttet vertshusfunksjoner og derunder også sorget for innkvar- tering av tilfeldige reisende. Og etter hvert var der pått forretning oga i denne virksomheten. Når der etter historisk merketid så atter faller lys i bildet, er vi kommet et stykke inn pa 1500-tallet.
og vi ser da at det folkelige vertshus hadde halt gode dager og rikt hadde formert seg. Selv om myndighetene - både byenes og rikets - nå fant tiden inne til å rydde opp. må det ha trukket i langdrag med efleiten. Foe enna i 1e24 hadde en by som Bergen med sine godt åttetusen innbyggere over firehundre skjenkesteder for ol og vin - og i nocn grad for heller vulgært brennevin, en drikk som var blitt kjent i landet et knapt hundrear tidlipere Hvor mange av disse krohusene eller olbodene eller Iva vi skal kalle dem. som kunne innlosjere fremmede, vet vi ikke. Men noen må det ha vært, det synes iallfall rettsprotokollene å rope. Oppeserksomheten trekkes i denne og i den folgende tid sæcrlig mot slike steder som ved navn og sipnaler tilkjennegav en viss profesjonalisme, I Bergen kjenner vi for eksempel vertshus som Morianen., .Blsahunden., .Ravnekroken., .Emmaus. og .Altona., og dertil rene bordeller som -Steinkjelleren. og . Kalkekulen», Men man kan vanskelig tenke seg pent folk inelasjert slike steder. De ble tatt vare pa bjemme hos venner og slektninger, eller hos kjopmenn og handverksmestre som de hadde forretninger med, og som da plasserte dem i hus eller kleve, alt etter stand og verdighet De første formalsinnredede losjihus i byen synes å ha vart bondestuene», ofiest lagerrom alstyrt med kayer, bord og benker i hus og boder tilhørende kjøpmenn som drev bondehan- del. Der kunne leverandorene - ofte bonder fra Nordhordland- linne tak over hodet så lenge forretninger pagikk. Slike stuer var i bruk helt opp til begynnelsen av vårt eget århundre, og miljøct kjenner vi fra detaljerte beskrivelser i Amalie Skrams . Hellemryrs- Fremover på 1700 tallet kom der stadig flere private tilbed oe .losi for reisendess samtidig som krobusenes antall ble redasert til noen ganske fa. Og mens . Ravnekroken. og +Steinkjelleren. forsvant for blekt å leve videre i alminnelige gatebenevnelser, lå ennå ved overgangen til et nytt århundre overst på Muralmennin- gen et garamelt vertshus freidig skiltende med sitt talende navn .. Dermed er vi kommet frem til herbergestedet .Halvkanden- w I det lille som er skrevet av samlende bergensk -hotell» historie, synes det ikke a ha vært mulig a komme utenom denne .Halvkanden .. Det har sin forklaring i at dette herbergestedet med krofortid ved begyrnelsen av det forrige arhundre ble gienstand for vienskapelig oppmerksomhet og i avisartikler og bøker gjort videnom kjent. Det var prolessor Christopher Hansteen som skrev etter at han i 1821 hadde foretatt sin senere sa beromte Nunge-pa-tvers-reise Han hadde på fotferden blat annet -oppdaget. Voringfossen og malt fallets hoyde, da han sa i neste oeagang kom til Bergen for à gjøre den oppdagelse al staden led under en uleilighetsskapende mangel pa ollentlige vertshus .. Selv om han med de beste anbefalinger presenterte seg for verten på Muralmenningen, ble han -avvist med den beskjed at < Halvkanden. var full .. Neppe noen annen vertsbeskjed i norsk .hotell .- historie har fatt slik fornem litteratarplassering som denne Han ble forresten slett ikke glende ute den natten, professoren. Han focteller selv at han fikk kost og losji hos madam Bugze Slike gjestevennlige madamer hadde byen en rekke av, og det var de som i vesentlig grad tok seg, av reisende som ikke kunne bo hus venner og focretningfoebindelser Det var ellers ikke noc særsyn at norske byer på 1700-tallet og ct stykke inn i det forrige arhundre stod ute av stand til a fremvise noen egentlig glestgivergård. Slike - opprinnelig kongelig priviligerte - ineretninger fantes derimot gjerne like utenfor bygrenseneog lå deresed oftest også utenfor byens jurisdiksjonsområde, noe som bod både på driftsmessige og skattemessige fordeler. Så og i Bergens orgivelser, der det lenge fantes gjestgiverier i Sandviken, ved Kalfaret, i Floen, pa Nygard og i Dokken Der var forresten folk i det hvitmalte, rødteglsckkede bysam- funnct soes relativt tidlig hadde wert klar over manglene på herbergeringens område. Og det er ganske artig å se hvordan en atviklinpfremmende institusjon som Det Nyttige Selskab allere- de i 1775 setter opp premie og forespeiler skattefrihet og en lang rekke andre fordeler til den som i byen <oppretter det beste herbergehus for fremmede .. Men reaksjonen synes totalt a ha ateblitt. Trolig var innbydernes ambisjoner for store for folk soes kunne lenkes a ville skaffe seg en naering som herberger. Noen hoyt estimert bestilling i kjepmanassandunnet ville det ikke være, og betydelige investeringer matte det kreve å inntri Selskcabets forventninger. Ja, for det er tydelig at man der hadde tenkt seg et foretagende etter monster av hva som var observert i Kontinen- lels storre byer, altså i tidens nye terminologi et botell. Det var som sagt, ved midten av 1700-tallet at bedre vertshus eller gjestgiverier i stoere franske byer begynte å kalle seg hoteller og a sette Ridtel som et honeett signal foran navnet - enten det i at de barc finnes i byene, og at de har flere giesteværelser enn giestgiveriet. Hvorom allting er: Norden fikk - i folge Per Hartmann - sitt forste bestandige hotell i Kobenbavn i 1795, Hotel d'Angletere. Mens det forste norske etablissement som tar hotellbetegnelsen, symes & vare Christianias Hotel du Nord - apnet 1828 At det skjedde på fransk i de dager, roper en trend i tidens reiseliv. Og moten smittet åpenbart også til Bergen, for i 1830-arene forsvant den beromte bergeoske . Halvkanden. for umiddelbart & gienoppsta som Hocel du Nord Dermed mente cieren åpenbart a ha plassert den gamie handelsstaden - tørrfiskens berømmelige Roma - på det imera- sjonnale hotellkartet. Fornemt og fransk skulle det altså være, og der var flere som forsokte seg. om enn deres bedrifter synes å ha hatt heller kort levetid: Auberge de la Constitution på Engen, for eksempel. Og enda bedre: Hoed de Parrie Etter at den franske hovedstadens navn på et hotellskilt var blitt så slemt maltraktert, rykket Jean de Frunce, nataralisert noedmann, ut i Adressecontoiret. Der forkynte han hapet om at hans bysbarn villle påskjonne .at Smagens Genius endelig hadde funnet en sikker vei til vart uopplyste Bergens, Der kom etter hvert flere hotelibetegnede herbergesteder i Bergen. Fra 1852 - for eksempel - fantes der et Hotel Central i Pundersmuget. Og fra omtrent samme tid stammer det mer kjente Hocel de Scandinavie pa Klosteret. Det ble drevet på samme sted frem til 1903 da kommunen kjopte ciendommaen og lot den ominneode til aldershjem, det som nå i 1980-drene blir »grenda- Ias. for bydelen. e Frem gjennom 1860-70-arene ble botellbetegnelsen mser alminnelig, og da attiarene gikk inn, hadde Bergen atte-andre vil si ti - bedrifter som kalte seg hoteller og de hadde fra et titall opp til seksti-sytti gjestesenger å tilby. Blant elerne - de var alle privalpersoner - var der en skipper som hadde begit sjeen, en enke som satt igjen med rommelig hus, en «kjellermanne som så melighet til å utvide sin forretning, et par innflyttere med noen erfaring fra restaurasjonsbramsjen på land og sja, og en sukkerbaker eller konditor, som vi ville si. Men hva vi kan kalle erfarne hotellfagfolk, fantes ikke. Bedriftenes store aktiva var her som generelt sett i all tidlig hotellhistorie. dugende kvinneskikkelser eed erfaring som husmødre. Og hotellenes forbilde på denne tiden var i all enkelhet hjemmet slik innehaverne hadde en formening om at det burde væcre. Bare et par av disse hotellene drev hva vi kan kalle kafeer med alminnelig adgang for byens eget folk. De ble ogsa ansett for å vacre nymotens inarctniger. Nar en mann som professor Loreutz Dictrichson i sine erindringer fra barndomsarene like foran eidten av det forrige arhundre bchandler temact, skriver han blant annet: . Kafeer kjente man dengang- jeg tror jeg kan si aldeles ikke i Bergen, og en billard der opprettedes mot slutningen av fortiarene, sa man pa med skjeve blikke .. Mens menn av folket - .skibsmannskaper, sjauete og andre lystige geseller. - søkte til de spredte skjcekestoder ved Vågen og på Nostet, fant de -honnette bergenske borgermenn seg tilrette i <Den gode Hessigt. og andre klabbers hvor bare medlemmer hadde adgang. Der kunne de ugcnert nyte sine privatinnkjapte drikkevarer - også etier 1877 da Bergen tikk sitt Samlag for Brændevinhandel der alt salg og all utskjenking av de forskjelli- ge sorter livets vann var samlet under en hatt e Formående bergenske borgere synes ennå ved midten av det forrige arhendre ikke å ha interesse av å investere sine midler i hotelldrift. De innlosjerte foetsatt selv sine gjester og hadde hus til å gjore det. Sterkere synes de å ha folt savnet av et rommelig og representativt festivitetslokale. For om man vanligvis mottok den akjente reisende med hoflig, nysgjerrighetsblandet reservasjon, var der ingen esåte på hva man var villig til å satse når det gjaldt offisielt innrykk av kronede hoder ciler annen berommelse. Da var det fra garamelt av skikk å ommeblere så godt som hele byen. I slike situasjoner, når de store festmiddager skulle serveres. savnet man salen som kunne gi plass for de hoye giester, deres folge og alle fortjente borgere på en og samme gang. Da strakk det ikke til med salen i Gamle Frimererlogen soen lå ved den navarende Teaterparken, ei heller med Pelloths Sal som lå like ostenfor, på hjornet av Veiten og vår tids Ole Bells plass. Men radlose var de gode bergensere ikke. Da de sommeren
1856 pa samme tid fikk besøk av kronprins Karl av Nongt og Sverige og den hollandske kronprins Wilhelm av Oranien - med tallrikt reisefolge, loste de problemet slik: Man forbandt kort og godt salen i Logen med Pelloths Sal ved hjelp av en overbygget brokonstreksjon, og skapte dermed en bankettsal det koon til å gå gjetord om. «Utsmykket, drapert og beplantet var den, som skulle den være en floy av et nordisk Versailles .. Og -Det dobbelte prinsebesoks somnmer. gikk over i historien som en av dem man hesket av grunner som intet hadde med regn a giore Festmiddagen kom for øvrig til å bli erindret i en evigvarende litteratur, nemlig i kokebokene. For blant de tallrike delikatesser som ble servert, var også en garamel bergensk selskapsrett basert på fersk torsk, hummer, butterdcigsnitter og fletesaus med mere. Og denne retten som skal være blst mottatt med kongclig velbehag, har senere gatt under betegnelsen Prinsefisk. Så skal vi i samme omgang ha med oss et annet hoyfomemt bosok som inntraff noen dager etter at de to prinsene hadde forlatt staden, og som på sin måte også roper hvordan man måtte sno seg i en by uten storre, prolesjonelt drevne hoteller. Na arriverte nemlig selveste prins Napoleon, den store keisers kjødelige nevo. Besøket kom overraskende og var visst så ganske uodfisiclt. Men ikke desto mindre skulle prins ministeren inn- kvarteres. Han ble da anvist en rekke værelser for seg og sitt følge tredje etasje i den splitter nye bygningen som i Kong Oscars gate var reit for den Tank'ske skole! Der - i klasseværelser som fortsatt er i brak - residerte Hans Hoyhet i noen hektiske seasoramerdager som kulminerte med .fyrstelig ball i skolens lestivitetslokale» w I den rikce reiselitteraturen fra omkring midten av det forrige drbandre finnes en lang rekke boker og skrifter som beretter om farende folks opplevelser i Norge, det nyoppdagede reiselandet med den eldgamle kultur, det stolte og serke folk og de mange melgheter for ferder gjennom mektig natur i fjell- og fjordheimer der skjannhetsopplevelse og spenning lokket. Flere av de Bergens-beskrivende forfastere, de fleste represen- tanter for det meget reisende engelske og skotske aristokrati med innslag av vagabonderende peelater og kunstncre, berorer ogiå byens innkvarteringsforbold. De kan nok ha sitt å utsette, men regelen blir at de betoner gjestfriheten og hjemmehyggen fremfar a raljere over manglende fasiliteter. Man synes pa dette tidspunkt i norsk reiselivshistorie enna & pente at det meste skulle være annerledes, ja - det virker til tider som om man forlangte det.
Den bergenske vert som i denne licteraturen fra århundrets midte mottar de fleste blomster, er Madamae Sontum. Hun drev fra 1840-eene gjennom noen decennier sammen med sine dotre en pensjon - senere kalt hotell - i eget hus pa hjornet av Scrandgaten og Tolibodalmenningen, altså like ved bryggene hvor skip i utenrikstart ble ekspedert. Karakteristisk er den omtale hun far i boken .Unprotected Females in Norway. utgitt i London i aret 1857. der to damer - anonyeat - forteller om sine reiseopplevelser det foeeglende år De skildrer med stor varme Mother Sontam selv, hennes hus og kjøkken, og de gleder seg over motet med tilfredse landsmean under hennes tak. De finner oga anledning til a karakterisere Hicel de Scandinavie: Meget godt, noe billigere enn deres egen pensjon, men uten en sa morsom beliggenhet .... Den samme hengivenhet for Madam'en og hennes «bergenske hotell. nærer apenbart forfatteren av den første norske reise- handbok for byen, .En bergensk Cicerone. utgitt til Den Ste store Sangerfest sommeren 1863 og i nytt utvidet opplag to år etter. Forfatteren opptrer ikke under navn, men er velkjent ogiå for samtiden: Den pennefore fiskeriinspektor Fredrik Meltzer Waller. Han ser seg i en fotnote - i annen omgang - nodsaget til a gi folgende kommentar: Uaktet bycn har henimot 30 000 innbyggere, så finnes kan ett europeisk hotell, men derimot fiere bergenske hvor den reisende kommer inn i vertens farailie. Det er forste gang vi fra lokal penn finner en slags gradering av byens innkvarteringssteder. Det .europeiske> hotell som her siktes til, er tydeligvis Scandinavie., At dets kapasitet er meget beprenset, stikkes imidlertid under stol av den byglade ciceroneforfatteren. Men det åpenbares for allverden ved den neste store begivenhet i byen. Na var det nemlig blitt tid for Den første intemnationale Fiskeriudstilling - apnet i august 1865 med den nyreiste bygnin- gen for Bergens Museum - på Sydneshaugen - som sentrum. Og allerede til apningen var det ventet flere hundre tilreisende - som for ovrig ogsa skulle innta sin festmiddag si de ved mellombyg- ning forenede Logens og Pelloth's saler .. Den megct observante og tidvis sterkt maliciost kommenter- ende bergenske forretningsmannen Peter Jessen dveler i sine erindringer gjennom et langt avsnitt ved dette utstillingsarrange- mentet. Og han undrer også over at andre nonke byer i sor og ost har hoteller pa linje med dem han finner ute i Europa, mens Bergen er sare tarvelig utstyrt i sa mate: Av de 274 reisende som kom til byen den forste utstillingsuken, kunne -byens eneste hotell, Hotel de Scandiavie, kun ta imot 29, de ovrige matte innlosjeres i private hus .. > Det horer også med til historien at fiskerifestmiddagen fkk et etterspill, det sier iallfall ryktet ifølge Peter Jessen: Restauratøren ble mulktert for a ha servert hummer .till ulovlig tid., Det hjalp ikke at både statsråd, domrseretat og politimyndighet med velbehag hadde fortært sin del av den fredede kardinalen - anrettet som fricasse. Og man gjor seg enna i 1985 sine tanker ... Nar Peter Jessen her trekker frem andre norske byers relativt gode hotellforhold i 1850-drene, kan det være på sin plass å minne om et ubestridelig, men ofte oversett faktum: At Ostlan dets daler via sine nære innfallsporter fra havet helt til un i 1870-arene hadde et langt storre innsig av fremmede rehende. enn Vestlandets fjorder med innfallsporten Bergen. Og vi kan forsavidt i samme forbindelse trelcke frem et annet poeng med rot i bergensk og veslandsk lynne: En mer seiglivet skepsis enn andre steder i landet vis-a-vis <den hemsiktsløse reisevirksomhet> som måtte <avie dovenskap med moralsk forfall i sitt folge. Tilsvarende reservasjoner avspeiler seg forresten i norsk reise- livsdebatt generelt sett et godt stykke inn i vårt eget drhundre. Og blant taristskepsisens store forkynnere finnes så vidt forskjellige personligheter som Christian Michelsen, Arne Garborg og Knut Hamsen. Eut poeng skal vi imidlertid ha klart for oss: Det var edet hensiktslose reiseriet+, turismen, og da forst og fremst fremmed- trafikken. som i vesentlig grad bidrog til at dem fastliste hotellsituasjonen i 1870 arenes by, begynte å losne. Dermed ble der skapt nye muligheter også for byens offisielle representasjons- virksornhet såvel som for andre sosiale samværsformer - privat og i organisasjonssammenheng Så var da endclig, de magiske ordene, også introdusert i vår beretning: Towrist og dermed tourism, nyskapninger i det engelske sprog omkring 1850. Opprinnelig var det ord som ble brukt av reisepionerene i det britiske aristokrati, og da i nedsetiende betydning. Selv hadde de ansett seg for å være individeelle oppdagelsesreisende. Turister ble i deres oyne .indu- strisamfunnenes nye middelldasse som i stoyende flokker falgte i elitens fotspor for sin pure fornoyelses skyld. - etterhvert ledet av reisebyragencraler som Thoesas Cook og i Norge i forste omgang srlig Thomas Bennelt. Hvordan vi enn onsker å se det, ble denne massebevegelen en forserende faktor når det gjaldt utbygging og eflektivisering av norske kommunikasjoner til lands og til vanns. Og fodt i de smertefulle erfaringers tegn fikk også Vestlandet en turistnæring, derunder en botellnæring som fra forste stund ble tract av konkurransen fra teknikkens dampdrevne stålvidundere: De flytende hoteller. e Ogiå i det bergenske bilde kan vi fra 1870-arene spore dirckte utslag av turistvennlig tankegang, Men de må allikevel sees som detaljer i en langt mer omfattende og allerede igangvær- ende utviklingsprosess: Omformingen av det gamle potriarkalsk- styrte og havvendte handelssamfunnet til en by med et rikere diflerensiert næringsgrunnlag for flere mennesker. Altså et sam- funn i pakt med de lefter industrialiseringen hadde gitt Denne prosessen hadde i seg selv skapt et reiseliv, et formals bestemt innrykk av folk som hadde oppgaver å løse i byen. De ble tatt vare på i private hjem. pensjonater og småhoteller. Mindee brod det praktiske livs bergensere seg om den profesjonelle reisende, turisten. Men da norske reiselivsteoretikere fra omkring 1870 på basis av vitenskapelige undersokelser forkynte sin tro på turisanen som vesentlig okonomsisk faltor i fremtidens samfunn, ble de tross alt hort ogsa pa disse kanter av rikct. Blant dem som herte - og som brukte - teoretikernes argursenter, var forkjempeme for det dristigste prosjekt i landets kommunikasjoashistorie sa langt: Jembanen som skulle knytte forbindelsen mellom ost og vest og -for alluid bryte byens isolasjon fra det ovrige land>. Disse forkjempere så også klart sammenhengen mellom en slik bane og dampskip i rutefart lanps kysten, på Nordsjoens havner og enda videre. Det tradikkskap. ende i konstellasjonen båt-bane og bane-båt koea til å bli et vektig poeng i deres videre argumentasjon. Den spede begynnelse ble banen mellom Bergen og Voss. bygget ved hjelp også av berpenske kapitaltilskudd, og åpnet i 1883. Driften viste seg allcrede etter de forste sesonger å svare regning, og penger kunne bevilges til undersokelse av en trasé for eventuell videreføring over høytjellet ... Der lå optimisme i luften, og nasjonale beeistringsbolger næret troen på en storre norsk handlefrihet innen rammen av personalunionen med Sverige. (+ Det var nettopp i fremtidstroende begeistring den idérike og noe uregjerlige skipsrederen og kullimportoren P. G. Halvorsen gikk inn for å lose sin del av de store nye kommunikasjonsopp- gavenc: En norsk Englands-rute - Bergen-Newcastle- for gods og passasjerer, postfarende og dermed også statsstottet. Og han hadde i skrift og tale tidlig sagt fra: Vær forberedt nar turistene kommer. De vil komme i tusentall. Og vit at der ligger forretning i deres folge! Så - i 1884 - apnet han sin egen rute på Newcastle med splitternytt skip spesialbygget for fart med passasjerer - og kull! Og som for å understreke sin nasjonale entusiasme, hadde han dupt denne nybygningen Norges Er det så en tankce eller er det et tilfelle at det nye hotellet som apnes i Bergen aret etter, far det samme navnet - Hotel Norge? Vi vet sant å si ikke noc sikkert. Men i senere botellitteratur er navackorrespondansen ialifall gjort til et poeng Kom man sa reisende til Bergen med Halvorsens skip, kanne man gå fra det ene Norges til det annet. - og så i neste omgang videre til jernbanestasjonen ved Lille Lungegårdsvann .. Om dem som med til dels vidt forskjellige motiver søkte å stilcke kjepper i hjulene for utviklingen av det nye trafikkmonste. ret, hadde John Lund, den bergenske stortingsmannen, hatt dette .Hvoedan de enn manovterer i lengden, unmgar de hverken Englandsruten eller jernbanen over de hoye fjelle .... Mens banen - som vi vet - lot vente pa seg. kom den statsstottede norske Englandsruten i drift i 1890, riktignok uten ad P. G. Halvorsen fikk noen glede av det. Og i takt med decenniets gunstige konjunkturbevegelser fikk reiselivstilknytte- de næringer over hele Vestlandet et markant oppsving. Det hittil eneste reisebyrå i Bergen, grannlagt i 1886 og nå under bokhandler Thorvald Beyers ledelse, ble supplert med de store byraers flialer. Bennetts forste utenfor Christiania, og Cook's ferste pa norsk grunn Byen ble sentrum for et stadig utvidet skipsrutenett Ivor Det Bergenske Dampskibsselskab gjorde seg sterkt gieldende - samtidig som det i selskapets regi ble giort nye fremstet pa cruisctartens område - ogå med destinasjoner i det forjettede Midnattssolens Land. Og fra 1894 gikk Hurtigruten nordover ... Ja, om det sa var til Spitsbergen - til Svalbard - kanne man komme dit! Det store hamskiftet var i Bergen nå også kommet til uttrykk i selve byens fysiognomi. Store nye forretningsbygninger tegnet seg i byprofilen og prektige hotellfasader markerte seg ved parkan- legg og boulevarder. Handelen med turistvarer som for eksempel sølv- og emaljeazbeider, pelsverk, husflidsartikler, antikviteter, fotografier, postkort og oversettelser av norsk litteratur, gikk mot de store hoydcr ... P. G. Halvorsen hadde hatt rett: Der var forretning i turistenes felge. Og forretning forstod man seg på ogsh i nittiårenes Bergen. Derfor var der flere som nå utalmodig ventet på banen over de høye fjelle, den som skulle gjore byen til et av nord-Europas viktigste trafikknutepunkter. Vedtaket or viderefoeing fra Voss til Taugevann gjorde Stortinget i mars 1894, fullforingen Taugevann-Rea hle vedtatt i jeni 1898. Det skulle ta femten år å bygge banen fra Voss til Roa. Noen av dem ble gjennomlevet under sviende krisepisk som også truet det unge Hotel Norge med endelig fall.
Et bergensk 1880-årsbilde
I det bildet vi har kunnet danne oss under vart streiftog i hotellhistorien, fremstår Hotel Norge som en del av et nytt reiselivsmønster. I dette mønsteret er sammenstillingen båt-bane et vesentlig poeng. At monsteret dannes har sin årsak i en rekke forhold, blant dem ønsket om økt turisttrafikk og dermed også økonomisk vekst i visse næringssektorer.
Som vi nå skal se, blir Hotel Norge det første hotell i Bergen som ikke etableres av en privatperson, men av et interessentskap. og likeledes det første som settes under hotellfaglig utdannet ledelse
Vi vet ikke når og hvordan tanken om det nye hotellet kom opp, men som allerede antydet, kan det ha skjedd i kretser som stod Englands-rutepioneren P. G. Halvorsen nær, eller for den saks skyld også i kretsen omkring interparlamentarikeren og høyfjellsbaneforkjemperen John Lund. Et uvanlig tiltak var det iallfall, og vi kan ikke utelukke at eldre bergensere har sett hotellprosjektet som et utslag av den .i tiden omseggripende spekulasjonsånd ..
Det kan ellers være verd å merke seg at den alminnelige konjunkturbevegelse etter syttiårenes fall, ved inngangen til åttiårene viser en kortvarig oppgang, og at oppgang igjen gjør seg gjeldende fra midten av det følgende decennium. Denne høy konjunkturen holder seg - tross krisen ved århundreskiftet noenlunde stabil frem til den første verdenskrigens dr Det interesserer oss forsavidt som bevegelsene også til en viss grad avspeiles i Hotel Norges tidlige historie.
Det synes som om hotelltanken slo rot sommeren 1884 under inntrykket av store vanskeligheter med -at innlosjere de reisende der kommer til Bergen om aftenen., for a sitere noen linjer fra et inserat i Aftenbladet.
La oss så trekke noen streker i det tidsbildet gründerne må ha hatt for seg
Europa er året 1884 et militært sett relativt rolig ar, og hva reiseliv angår, aktiviteten stort sett som ellers om arene i «den lange fredens epoke., Men bade Frankrike. England og Tyskland er involvert i ny kolonisering dels i Afrika, dels i Asia. Mens Russland er på offensiven i Midt-Osten. I Syd-Amerika går Chile seirende ut av den langvarige salpeterkrigen. Der er japanskinspirert- rert statskupp i Korea, voldelig regjeringskrise i China .. I Norges storting knesettes parlamentarismens prinsipper, og blant alt annet som skjer fanges interessen av en aktiv fredsbevegelse som emner seg til organisasjon med fremtredende stortingsrepresentant. tanter som talsmenn.
Bergen er - som sagt - midt oppe i det store hamskiftet. Det ryker fra stadig flere skipsskorsteiner på havnen og fra fabrikk- og verkstedspiper i utkantene. Nye dampskipsbrygger anlegges på begge sider av Vågen og ved Nøstet. Telegraflinjene som fører til byen, har fatt følge av telefontråder i byen. Gassverket - på vei til å bli kommunalt - .bader sentrumsstrokene i lys> innendørs og utendørs, mens gassmotorene surrer i verksteder og fabrikker samtidig som ponerer står frem og lover lys, varme, maskinkraft. fergefart og sporveisdrift ved hjelp av elektrisitet. Og loftene skal snart gå i oppfyllelse ..
Over alt er der en livlig byggevirksomhet. Nye hus reiser seg. gamle settes i stand. Domkirkens restaurering er nettopp avsluttet, restaureringen av Håkonshallen så smatt kommet i gang. Og et ved Nordåsvannet på Hop.
Midt oppe i alle disse utslag av travel nyskapning slår lagforeningstanken rot blant bergenske arbeidere. Og på overgangen til et nytt år er også Bergens Trenerforening et faktum - åpen for blant andre hotellenes og restaurasjonenes personale. Også på et annet område er organisasjonstanken under utvikling: 1 kvinnesaksbevepelsens krets.
Det som mest engasjerende springer eldre bergensere i øynene, er omforingen og utvidelsen av selve bybildet. Elter at Storbrannen i 1855 hadde lagt i aske så godt som all trebebyggelse mellom Norges Bank på Vågsalmenningen og nordvestbredden av Lille Lungegardsvann, var branngruset blitt kjørt på vannet og hadde fylt opp hele den langgrunne og forsøplede bukten i nordenden. Der - over fyllingene - var så «de to store bulevarder. blitt anlagt. Christies gate og Olav Kyrres gate, og mellom dem - i fortsettelse a Maartmannshaven nederst på den nåværende Ole Bulls plass - en prektig park blitt åpnet i året 1865: Og nå nitten år etter, kroner trærne seg løfterikt i det nye bybildet.
Jernbanestasjonen - Vossebanens utgangspunkt - hadde fått plass på vestsiden av vannet som nå skulle parkmessig arronderes og altså ikke <som et byens onde øye for evig tillukkes., slik mange hadde foreslått for å fa slutt på utdunstingene fra en forurenset bunn
Ellers er det fascinerende ved de store bulevarder. at de fører opp mot Sydneshaugen med forgreninger til nytt bybygge land sør på Nygård og Møhlenpris og nordover mot Dragefjellet En vesentlig del av disse områdene var blitt tillagt byen under den store grensereguleringen i 1877. Og der i skråningen og på kammen er nå en helt ny bydel begynt å ta form - fremmedartet i sin klesdrakt med aparte, rikt forsirede fasader preget av stilarter som en senere tid skulle samle under historismens etikett.
Lenger ost i byen, i lavlandet, er områdene frem mot Torvet. Torvalmenningen og Torvgaten regulert ved gjennomføring av nye gater. Ja, man har enda - med stor forsiktighet - grepet inn i den såkalte Communications-Linien's urørlige grunn. Dette åpne, nord-syd orientert beltet var etter den altødeleggende brannen i 1702 blitt hevdet i den hensikt å minske «conflagrationsfaren» - altså faren for at brann skulle bre seg. Linjen strekker seg ennå i 1884 med enkelte avbrudd og innsnevringer synlig fra Fredriksbergs festningsvoller over Nordnesgaten og Kalmargjerdet til Logehaven og Maartmannshaven. Derfra har den nå fatt sin forlengelse i Byparken og den åpne plassen ved Lille Lungegårdsvann.
Her på strekningen mellom Veiten og vannet ligger altså et parkbelte «som en avenue perpendikulært på de store bulevarder», og helheten byr seg frem som den nye bydelens fremtidige paradestrøk. Vi er med andre ord midt i vårt - Hotel Norges- interesseområde. Og det er klart at det må nærmere utforskes.
Nye kvartaler har dannet seg på begge sider av Maartmannshaven, vestover mot den ny regulerte Nordahl Bruns gate og østover mot Starvhusgatens justerte gateløp Logehaven er fornyet etter al Frimurerlogens gamle bygning er revet og klubbselkapet . «Den Gode Hensigt» i 1883 på vestsiden bar fått nytt prektig hus med stort forsamlingslokale. Og på østsiden der Pelloths gamle etablissement føres videre under navnet Holdts Hotel, er resultatet av omfattende utbyggingsplaner begynt å vise seg. Holdt's er blitt byens store -europeiske » hotell - det eneste og forbereder seg på å bli større. Men nå er det Maartmannshaven som først og fremst skal interessere oss.
Her blir en tradisjon ført videre helt tilbake fra 1600-tallet. Da hadde den første apoteker de Besche i Bergen - innehaver av Svaneapoteket ved Strandgaten - med myndighetenes tillatelse fått anlegge en hage til dyrking av medisinske planter i brakklandet nordenfor Lille Lungegardsvann. Den hadde etter hvert kommet til å strekke seg over et anselig område, denne hagen, i et lende preget av skarv og myr og langgrunn, forsøplet mudderfjære. Der var blitt ryddet og dyrket gjennom tre apotekergenerasjoner, og på folkemunne var navnet blitt Apotekerhagen, så kunne man også lettere skille den fra de tilstøtende hager i trakten. Og så var det altså at representanten for tredje generasjon hadde satt kronen på verket.
Denne Johan Carl de Besche, en av sin tids mest moderne skjønne ånder, bereist og belest og elev av selveste Carl von Linné i Uppsala, hadde funnet en oppgave helt i opplysningstidens stil: Forøkelse av hagegrunnen ved drenering, tilkjøring av jord og omfattende utfyllinger i Lille Lungegårdsvann, anlegg av brygge og båthus og rik beplantning av det tilstøtende hagefelt. Og det var blitt en hage «i fransk stil. med lindealleer, hekker og naturlige lysthus. med utsikt mot vannbassenger og hvitmalt treskulptur mellom blomsterbugnende bed.
Som sørlig fond i dette parkanlegget, var der så omkring 1780 blitt reist en hvitmalt trebygning i to etasjer med store vinduer frem mot vannet og med balkong mellom fremskytende flayer inn mot hagens bugnende grønnsvær. Der hadde apotekeren fialt sin lystgård og mottatt sine gjester. Og for å si det med biskop Johan Nordahl Bruns ord: «Hans gjestfrihet var ikke overveidende og motbydelig, men tekkelig og innbydende» ..
knyttet til det lille parkanlegget der huset etter hvert kom til å hete Maartmannshaven. Og det er navn som kommer til a leve videre inn i vart eget århundre. Maart'menderne hadde drevet sin forretning i malteri-, bryggeri-, lager- og verkstedsbygninger med tilhørende hestemolle og staller i prydhagens ostlige naboskap, helt fremme ved Starv husgaten. Og der hadde det også stått to Pistorius-apparater som ar om annet hadde kunnet levere opp til fire-femhundre tonner brennevin
Nå -i 1884-er det meste av de ytre hagegrnnene usparsellert og til dels ogsa bebygget. Men som et ciendommelig minne om gammelt bergensk velstandsliv, ligger ennå rokokkohagen der - med velfriserte traer, sirlige rabatter og hitmalte amorinefigurer speedt omkring den mest ruvende ae treskulpturene. Munken - mannshey og lett fryktinngytende i morke hostkvelder da det hender at han rører på seg
I huset - som na ligger langt inne pa land med de store vinduer vendt mot Olav Kyrres gate - bor den siste av omradets gamle grunneiere, rentenistinne froken Birgitte Maartmaan. Hun er det nå som i pakt med myndighetenes bestemmelser, fullforer den eiendomssalgsprosessen som var begynt i 1860-rene
Det var etter Ivert blitt mange solgte torter: 15de Rode nr. 26 a,b,c.d.e. og så videre så godt som hele alfabetet til ende. Og der på vestsiden av hagen, mellom hjorneciendommene mot Olav Kyrres gale og mot Torvgaten, ligger litra u og v som froken Maartmarn i april 1881 hadde skjotet til murmmester Johan Gustay Nielsen for 16 800 kroner. Han hadde sa latt tomtene bebygge med to firectasjes murte våningshus der åtte fire- og sekwærelses leiligheter tilsammen inneholder over seksti adskile rom. Samtlige leiligheter synes nå å være ledipe. og han er av forskjellige gronner villig til å selge Og her er det altsa at vi - trolig oppunder jul 1884 - for farste gang oyner hotellgrindeme i en forhandlingssituasjon. Bygnin- gens muligheter for hotelformal er apenbare. Beliggenheten er ideell - vi rimelig avstand såvel fra jernbanestasjon som fra dampskibsbrygger .. Og strøket med den parkmessige innfatning er umiddelbart tiltalende. Det er bare Holdts Hosd som kan briljere med noe tilsvarende ..
De bedrifter som i følpe Adressebogen for 1884 kaller seg hoteller, ligger - bortsett fra Hotel Nordstjernen ved Radstuplass alle nord for Torvalmenning i de konglomeratiske strekene mellom Engen, Klosteret og Strandgaten: Hotel Bergen ved Holbergsbryggen, Hotel Scandinavie pa Klosteret, Hotel Victoria ved Muralmenningen, Hoel Carl Johan i Sukkerbakersmupet. Central Hotd i Pundersmuget og Hotel Kronprindsen i Dampe- sewaget. Dertil kom altså det suverent største og mest tidsmessige Holdts Hotel med fasader mot Logehaven og Veiten
Andre kilder nevner ogia Sontums etterfolger ved Tollbod almenningen, og det Hotel Beitannia i Strandgaten vis-a-vis Bergen. som var pa vei til a bli Smebys Hobel Samlet skal disse bedriftene i 1884 ha hatt mindre enn tohundre gjestesenger. Nå skal der altså komme flere. Og ut på myåret 1885 pabegynnes ominnredningen av de to bolighusene ved Maart- mannshaven under ledelse av murmester Nielsen og hans arkitekt Johan Faye. En avtale er apenbart kommet i stand. Om vi fortsatt er uvitende om hvem som tok initiativet til etableringen av det nye hotellet, vet vi iallfall hvers som varen 1885 står ansvarlig for at prosjektet blir båret frem. Der er dannet et selskap, Actieselskabet Hotel Noege, og i direksjonen finner vi på dette tidspunkt folgende medlemmer: N. S. Schumann, Andr. Monsen, L. Wiencke, M. Hammer og Jacob Wesenberg L. S Selskapet finnes ikke i firmaregisteret. og det er grunn til å tro at det dreier seg om hva en kilde kaller «et alminnelig interessent- skap . Hvem er så d'herrer som vager a stille seg i spissen for noe slikt som et hotellselskap, det forste av sitt slag i den gamle handelsbyen? La oss kort karakterisere deres virksomhet i bysamfunnet: Nicolay S. Schumann driver omfattende agenturvirksomhet og holder rikt assortert lager av importert vin. Andreas Monsen er en av byens store manufakturvarehandilere med butikk i Strandgaten der sengeutstyr er spesialitet. Louis Wiencke er possementmaker og driver velrenommert virksomhet pa Markeveien hvor der tillegg til lisser, tresser, snorer, dusker og bånd fra eget verksted, selges knapper og alle slags prydelig utstyr til garderobe og meriar i en besetningsglad tid. Jacob Wesenberg er assosié i det store kolonialvarefirmaet Fred C. Wesenberg som har hovedkvarter pa Nedre Korskirkealmenning og fere filialer. Og Marius Hammer er gullsmed med internasjonal reputasjon som i Bautanssgården ved Strandgaten driver verksted hvor det i tillegg til staselige sølv- og gullvarer og spisebestikk, også produseres rikt utvalg av smykker og typiske turistartikler. Flere aksjonærer roper ikke grunnbøkene, men andre kilder gir belegg for antagelsen om at der bade var en møbelhandler. en bakermester og en slaktermester med i bildet på ett eller annet tidspunkt i aksjehotellets historie. Dermed skulle vi ha temmelig stor sikkerhet for å anta at de som bærer frem tanken om det nye hotellet - Hotel Norge - i vesentlig grad er representanter for bergensk handels. og håndverkerstand, og at de alle driver forretning som kan bidra til drift av hotell- og restaurasjonsvirksomhet eller på annen måte betjene den ettertraktede reisende - turisten Forst i mai måned 1885 ser vi i dette bildet fagmannen som skal lede den nye bedriften. .restauratør Georg Pommerenk fra Hamburg, det er slik han presenteres. Og med ham er det aksjeselskapet slutter kontrakt: Acticselskabet Hotel Norge utleier på nærmere nevnte betingelser de til formålet utstyrte bygninger til Georg Pommerenk for et tidsrom av syv år mot en leie som de to første år skal være 12 000 de siste fem 15 000 kroner årlig. Restauratøren forbeholdes etter dette tidsrom på særlige vilkår rett til å fornye leiekontrakten. Totalombygging og furnering av de innkjøpte bygninger foretaes åpenbart på rekordtid. Den 10. juni skjøter muremester J. G. Nielsen sine to eiendommer, 15de Rode, nr. 26 u og v til Actieselskabet Hotel Norge for en samlet sum av 80 000 kroner. Og samme dags aften (!) i strålende sommervær innvies det nye hotellet .med en særdeles fin og elegant servert middag for ca. seksti personers, for å si det med Bergenspostens medarbeider. Og den middagen skal vi komme tilbake til w Men lva åpenbart hverken direksjonsmedlemmer, vert eller hoye gjester på dette tidpunkt synes å ha visst, er at den grunn hvorpa de befinner seg. er beheftet med et i sannbet negativt servituit: At der på ciendommen -ikke må installeres noget malteri, olryggeri eller olutsalg _. Dette famøse servitult skriver seg faktisk helt tilbake fra 1863 da utparselleringen av den store Maartmann'ske ciendom for alvor var begynt, men da Hans Maartmann fortsatt drev sin spirituose virksomhet nær den senere regulerte Starvhusgaten. Slik hadde han villet verge seg mot at folk som kjøpte parseller av hans grunn, skulle apee en eller annen form for konkurrerende virksomhet så lenge han selv var i aktivitet med malting og brygging og salg og - skjenking. Og nå - i mai 1885 - år etter at bryggeriet og skjenkestuen og det hele er borte. står heftelsen fortsatt uavlest gjeldende for alle grunnstykker utskilt fra hoved- eiendommen. Men det er bare en kjøper som lider under den. Dette skulle komme til å skape et av de forste alvorlige bergenske problemer for Georg Pommerenk - og a bli til stor moye for Actieselskabet Hotel Norges direksjon. For hva var et hotell - en restaurasjon - uten ol?
Drømmen om et større Norge
Det er ingen grunn til å legge skjul på at Hotel Norge ikke omgående ble det lønnsomme etablissement man hadde håpet på å kunne skape i 1880-årenes Bergen. Årsakene kan ha vært flere og iallfall til en viss grad konjunkturbetingede.
Turiststrømmen vokste ikke så hurtig som ventet og fikk heller ikke den spredning utover de snevre sommergrenser som spådd. I langdrag trakk det med gjennomføringen av enkelte vestlandske veiplaner og i andre lengre drag med realiseringen av planene for banen over de høye fjelle. Flytende hoteller og private lystyachter stjal vel etter hvert også en større andel av de pengesterke Norges-reisende, enn noen hadde kunnet forutsi. Handelsreisende og andre farende yrkesfolk som skulle bidra til å bære driften vinteren igjennom, tør ha vært sterkt avtaleknyttet til eldre bedrifter. Og det samme må vel i noen grad kunne sies om den del av byens egen befolkning som var forventet å kunne gjøre bruk av de tjenester Norge kunne by, Egentlig ver vi ikke, vi kan bare anta på grunnlag av spredte kilder. for av hotellets papirer fra de forste tre-fire decennier synes intet være bevart.
Det magre statistiske materiale fra tiden strekker heller ikke til for fruktbringende teoretisering, men vi kan iallfall lese noe ut av de tallene som er tilgjengelige, men som for ovrig er angitt med forbehold.
For eksempel: Antallet av utenlandske reisende i hele riket var ved slutten av 1880-arene angitt til nærmere syttentusen. Et par-tre ar senere er antallet av utlendinger som er kommet sjøveien til Bergen, anslått til drøye åttetusen, av dem tre og et halvt tusen som passasjerer med flytende hoteller. Det overlater altså minst fire og et halvt tusen utenlandske sjøreisende til de bergenske hotellsenger som på dette tidspunkt har vært anslått til omkring tohundre og femti. Men vi har ingen overnattingsstatistikk. Og om utenlandske reisende som er kommet over land, vet vi like lite som om norske reisende og om deres alles oppholdstid i byen. Altså nærmest intet. Hva vi vel må anta, er at Hotel Norge i det første decennium av sin historie plasserte seg blant de mer alminnelige, middelstore skandinaviske byhoteller - uten noen egentlig skarpskåret profil Når - for eksempel - Baedeker's Guide Book i 1895 presenterer Bergen, nevnes seks hoteller i byen med Norges på annenplass, åpenbart i kraft av sin kapasitet. Men når anbefalingsstjernene skal utdeles, går de til fire bedrifter - Holdts Hotel, Hotel Nordstjernen, Hotel Bergen og Smebys Hotel, mens to blir stående stjerneløse: Hotel Norge og Hotel Scandinavie. Norge far allikevel som eneste hotell i byen kvalitetsstemplet: «Good cuisine».
Dette gode kjøkken var åpenbart det store aktivum bedriften hadde hatt å skilte med helt fra begynnelsen av. Det hadde – blant annet - også sikret «Norge» en anselig kvote av spisegjestene fra de flytende hoteller som besøkte Bergen. Men om disse serveringsavtalene nok kunne være innbringende, var det ikke til å unngå at slike innrykk stundom kom til sjenanse for hotellets losjerende gjester, og at det måtte vekke irritasjon.
Ellers er Baedeker-året 1895, som vi senere skal se, nettopp det første store gjennombruddsåret i Norge’s-historien. Men før vi kommer så langt, skal vi ha med oss noen flere detaljer i bildet av bedriften og av mannen som bygget den opp.
Med en viss reservert nysgjerrighet hadde man i Bergen sett på Georg Pommerenk, den første hotellvert i byen med faglig bakgrunn fra Kontinentet. Sin læretid hadde han begynt allerede
i guttedagene i fødebyen Hamburg, og senere hadde han som en annen farende gesell «reist pa faget. gjennom store deler av Europa. Slik hadde han også planmessig tilegnet seg sprogkunnskaper, og talte nå i tillegg til sitt morsmål, flytende fransk og engelsk, litt italiensk og dertil .skandinavisk Det er sagt at han hadde tenkt å bygge opp en egen bedrift i Hamburg, der også hans hustru hadde hjemme, men forskjellige forhold hadde fort til at familien trakk nordover, i første omgang til Sverige. Og nå var han altså i 1885 - enogførti år gammel kommet til Bergen.
«Med sine sprogkunnskaper og sitt kjennskap til hotellforretningen i alle dens bransjer - i forbindelse med et slepent vesen og en egen evne til a imponere, var det ganske naturlig at
Pommerenk måtte lyse blant sine norske kolleger som en sol blant stjerner»
Slik karakteriseres «Norge»s verten av Ferdinand Scarlett som stiftet bekjentskap med ham i slutten av 1880-arene.
Georg Pommerenk synes snart a ha kommet på det rene med at bedriften i det ennå uferdige strøket, i sin urform ikke ville kunne svare til hans omsetningsmessige forventninger. Skulle verten holde et kvalifisert personale, fornye og komplettere utstyr. basere kjøkkenets drift på førsteklasses råvarer og samtidig på anstendig vis underholde hustru og barn, ville han ikke vært i stand til fullt ut å svare sine kontraktfestede forpliktelser overfor aksjeselskapet. Og hva så?
Ikke lenge etter ansettelsen i Bergen begynte han a se seg om etter ekstrainntekter som skulle hjelpe ham til å realisere en plan som var begynt a emne seg hos ham: Planen for et større Norge.
Han kom derfor i tiden som fulgte til å ha jem i ilen i flere norske byer, blant dem Stavanger og Molde hvor han var involvert i hotellvirksomhet. Og i Christiania hvor han i en periode omkring 1890 markerte seg som restaurator i «Tivoli», det store forlystelsesetablissementet sør for Stortingsgaten som forte videre de gamle Klingenberg-tradisjoner. Det gledet ham åpenbart å drive den store restaurasjonen der. For innrammet i rikt blomstrende folkelig hovedstadsliv, følte han seg i begivenhetenes summende sentrum. Men om han spant den forønskede silke under bengalske lampers gnistrende perlerader, tor være tvilsomt.
«Pommerenk var den samme livlige og geschäftige mann som alltid,» skriver Ferdinand Scarlett når han erindrer et møte med ham i Tivoli» i 1891, og omtaler ham som .en meget interessant fremtoning i det norske hotellive, « Han hadde vært så heldig å finne det rette virkefelt for sin ciendommelige begavelse i den gamle Hansa-by Bergen, mens det i hovedstaden syntes ennå ikke å ville lykkes ham .. I samme forbindelse nevner dr. Scarlett også den vennekretsen som trofast sluttet opp om Georg Pommerenk gjennom hans Bergens-tid. Og blant de navngitte er formannen i hotell-aksjeselskapets styre, agent Nic. Schumann, slaktermester Besse Nielsen som var en aktiv finansmann i tiden, og fabrikkeier Frantz Blichfeldt som drev en allsidig manufakturforretning kjolesystue og kåpefabrikk - og som innstiftet det legatet hvis midler senere gjorde det mulig å reise det Blichfeldt'ske alders- hjem på Årstadvollen.
---------------
I de perioder utenbysengasjementer la beslag på ham, lot Georg Pommerenk Hotel Norge bestyre eller under kontrakt forpakte av fagfolk som han hentet hjem fra utlandet. Blant dem var også en sveitser ved navn Zimmermann, som i flere år hadde vært knyttet til Grand Hotel i Stockholm, og som for ovrig senere skulle komme til å gjøre en briljant karriere i engelsk hotellverden. Han var i sin Bergens tid en mann midt i tredveårene, men hans spede skikkelse og ungdommelige utseende forte til at folk kunne ta ham for å være en spenstig seksten-syttenåring.
Zimmermann hadde kommandoen på Hotel Norge den sommerdagen i 1890 da -allverden kom samtidig til byen .. Og de to sentrale skikkelsene som ved rene tilfeldigheters spill, på samme dag ble ført til Bergen - og til RNorges, var begge i historisk perspektiv representanter for Europas fallende keiserdømmer.
Det var den franske ekskeiserinne Eugenie, Napoleon III's aldrende enke, ennå preget av den skjønnhet som en gang hadde inntatt det keiserlige hjerte, og som hadde gitt hennes ansiktstrekk en hel verdens oppmerksomhet. Og det var den unge erkehertug Frantz Ferdinand d'Este, brorsønn av keiser Frantz Josef av Østerrike-Ungarn, nettopp utpekt til rikets tronfolger etter at kronprins Rudolf under mystiske omstendigheter hadde mistet livet på jaktslottet Mayerling utenfor Wien.
Det var for bergensere som om de store verdensbegivenheter var rykket dem helt inn på livet. Mystikken - og romantikken -omkring Mayerlingdramaet ble hvirvlet opp. Men interessen for erkehertugens person, bleknet allikevel sammenlignet med den utilslørte nyfikenhet som ble lagt for dagen når det gjaldt keiserinne Eugénies sjarmerende personlighet. Innfødte og til- reisende tedde seg som om de aldri hadde hørt at det franske keiserdømme var falt for tyve år siden». Og de trosset ufortrødent et regnvær som synes å ha vært et av de mest bestandige i nittiårenes turistby, bare for å få et glimt av berømthetene
----------------
Om bergenserne var oppskjørtet og Salicaths konstabler nervøse, var den konstituerte maitre d'hotel pa Hotel Norge, herr Zimmermann, situasjonens rutinerte herre. Da han fikk vite hvilke prominenser som samtidig aktet å dinere hos ham – i tillegg til de mange andre gjester som allerede var anmeldt, omskapte han hotellets lett falmende spisesal med de store gårdplassvendte vinduer til den rene palmehage. Blomstrende dekorasjoner, draperier, malerier, tepper, porselen- og sølv- og krystallservise fra Marius Hammer ... Det hele så smukt arrangert som man måtte kunne ønske seg.
Ferdinand Scarlett dveler i sine erindringer ved dette prominente «Norge»s-besøk, og skriver blant annet: Ved inngangen til spisesalen var der en liten salong i hvilken keisertaflet var dekket, og her ledet Zimmermann personlig betjeningen som bestod av de dyktigste kelnere som fantes i
Bergen. Selv serverte han keiserinnen og erkehertugen. Hotellmannen hadde et overmåte ungdommelig utseende, og keiserinnen som må ha tatt ham for at være en kvikk og flink «piccolo», tiltalte ham som om han skulle være en slik unggutt ... »
Og så følger den en gang så velkjente historien om en småpludrende, fransk passiar som under serveringen kom til å utspinne seg mellom keiserinnen og «piccolo»en, og som skal ha endt med denne replikkveksel; Keiserinnen: «Man sier at det alltid regner i Bergen ... " Zimmermann: «Ja, Madame, man sier også at alle barn i byen fødes med regnfrakker på ... »Hvorpå ekskeiserinne Eugénie kokett lar sin hånd smekke den rapptungede hotellmannen på kinnet, for så å utbryte: «Mechant!» eller utlagt: For en uartig gutt du er! Men samtidig lar hun sitt berømte Mona Lisa-smil spille - også til glede for engelske og amerikanske turister som fra spisesalen kaster stjålne blikk inn i keiserligheten. Tilsvarende anekdotisk stoff i forbindelse med erkehertugens Bergens-besøk, finnes ikke i tilgjengelige kilder. Men da de skjebnesvangre skuddene fire og tyve år etter falt i Sarajevo og gjorde ende på hans liv, var der flere i Bergen som kunne fortelle at de hadde vært i hans umiddelbare nærhet den minnerike regnværsdagen og hørt ham ytre både det ene og det annet ...
Fra Bergen gikk erkehertugens Norges-ferd videre over land - via Valdres til Christiania. Mens keiserinne Eugénie vendte tilbake til England som passasjer ombord i S/Y «Victoria», et av tidens mest eksklusive flytende hoteller.
Da bestyrer Zimmermann på «Norge» senere ble spurt om hvorvidt han hadde vært nervøs under dette krevende besøket. skal han ha svart:
«jeg fikk aldri stunder til å bli det, for jeg tenkte hele tiden på hvordan vi skulle ha arrangert oss dersom keiseren av Tyskland plutselig hadde latt melde sin ankomst ....
Tanken var på ingen måte ubegrunnet. For keiser Wilhelm II, også kalt «Der Reisekaiser», hadde alt året i forveien innstiftet tradisjonen som skulle hevdes frem til skjebneåret 1914: Så godt som sommervisse tokter til Norskekysten med det stolte skip «Hohenzollern» - eskortert av keiserlige marineenheter. Disse toktene skulle komme til å gi opptakten til tysk masseturisme i Norge For folket fulgte i begeistring sin keiser, Og denne reisegleden skulle også det unge Bergens-hotellet med tiden få nyte godt av. Keiseren selv statuerte også i så henseende eksemplet.
Dette året - 1890 - gav keiseren ball for sine marineoffiserer i Lngen Selv for han siden med følge via Voss til Gudvangen - med hviledager på Stalheim. Der ble han mottatt av en mann i ferd med å bygge opp et hotell som skulle vinne verdensberømmelse. Denne verten har vi alt skimtet i vårt bilde - og vi har fått løfte om å mote ham igjen: Portieren fra det forste «Norge»s-året ..
På Stalheim var der forøvrig ved inngangen til nittiårene en dyktig portier, en svenske ved navn Olof Mattsson. Han tok en vinter da han allikevel var ledig, post på Hotel Norge som altmuligmann - resepsjonssjef, kelner og eneste mannlige tjener. Han bidrog til å gi hotellet profil gjennom en periode. Men han må - som også Zimmermann - ha hatt vanskelig for å komme overens med familien Pommerenks svenske faktotum, frøken Hilda Jönsson, som under direktørens fravær førte et slags
overoppsyn med alt og alle. Det ble snart til at Olof Mattsson gikk egne veier - og åpnet privathotell i nærmeste naboskap: Torvgaten nr. 1.
Det er ved inngangen til nittitallet fortsatt de åtte-ti turistløse manedene som volder Georg Pommerenk de store problemer. Han instituerer i denne forbindelse blant annet en ordning med «langtidsgjester» som får værelse og full kost for mellom femti og åtti kroner i maneden. Og han leier ut lokaler til forskjellige vinteraktiviteter, blant annet ser vi et «Tilskærer-Akademi» virksomhet, der en gruppe danske damer driver undervisning i tilskjæring og søm av damegarderobe.
På dette tidspunkt var det imidlertid begynt å melde seg problemer av en ganske annen art i Hotel Norge, I de kjellerløse bygningene som jo var reist på sumpig grunn, trengte – under særlige klimatiske forhold vår og høst - en ulidelig stank opp gjennom etasjene. Dertil kom periodiske invasjoner av små og store gnagere og stadige vanskeligheter med det heller primitive klosettanlegget ... Her nytter det ikke lenger med provisorier. Her matte det finnes frem til permanente losninger. Men Georg Pommerenk var ikke villig til å investere i kostbare forbedringer av bygninger som ikke var hans egne. Han ventet på en sjanse til å bli hotelleier. Og den var ikke langt unna. I april 1891, nettopp som syvårskontrakten med Actieselskabet Hotel Norge gikk ut, overtok han Maartmannshaven nr.l og 3 med påstående bygninger og deres fullstendige utstyr for 135 000 kroner. Omtrent samtidig kjøpte han den sønnenforliggende ciendommen, hjørnet mot Olav Kyrres gate, avdøde kjøpmann Ivar Berles toetasjes våningshus, nå benevnt Maartmannshaven nr. 5. Han hadde dermed fått en fasade frem mot Byparken og de store boulevarder, riktignok beskjeden, men dog en begynnelse til realiseringen av planen om et større Norges Han lot det lille, men meget innholdsrike huset forelopig innrede til hotellformal, og dermed begynner egentlig historien om «Hjornet» - Hotel Norges senere så bekjente kafé og bodega.
Georg Pommerenk hadde også hatt lyst til å sikre seg den store naboeiendommen på det nordlige kvartalshjørnet mot Torvgaten, «Murmester Nielsen sitt hus,» som bergenserne kalte det etter byggherre og eier. Det var matrikulert som Torvalmenning nr. 30 og var bygget i samme høyde som hotellbygningene, men noe tidligere enn dem, nemlig alt i 1875. Der hadde fra begynnelsen av U. Pihls Pigeskole vært blant leieboerne. Og der hadde også den relativt nystartede Bergens Haandværks- og Industriforening sitt hovedkvarter, en forening som dyrket idéer og tanker som ikke riktig hadde villet slå rot i den gamle ærverdige Haandværkerforeningen. Men på dette hjørnet - ·Skolehjørnet», som man også sa - slapp hotelleieren ikke til.
Pommerenks intensjon er fra dette øyeblikk åpenbar: En fremtidig hotellfasade, seksti meter lang mot Maartmannshaven som nettopp på denne tid er blitt kommunens eiendom. Hagen skulle nå omarbeides til et etter tidens krav parkmessig behandlet anlegg, mindre plasskrevende enn det forrige og med bredere passasjer på begge sider ... Med andre ord: Avenuens nedre del nærmet seg en utforming. Froken Birgitte Maartmann var borte. Huset var solgt ved auksjon og ble året etter - i 1892 - flyttet til Wergeland ved Tvedtevannet, hvor det ble stående og brukt som bolig ennå i sytti ár.
Hva hotelleieren så gjorde, var å påbegynne modernisering av sine eiendommer. Han lot rense opp i den problematiske grunnen, støpe gulv, forbedre sanitæranlegg og installere damplavtrykkskjel for leveranse av varmtvann til radiatorer på alle værelser, til vaskeservanter og til kjøkkenavdeling. Men kronen på verket ble allikevel en tyvehestekrefters dobbeltsylindret gassmotor med tilknyttet dynamo som hadde kapasitet for tohundre glødelamper à seksten normallys. Dermed var det slutt på gassbelysningen i fellesrommene og på oljelampesølet rundt om de fleste værelsene. Nå kunne Hotel Norges gjester bade seg i elektrisk lys. Og elektrisk belyst ble også når mørket falt på, de tre-fire fot høye bokstavene som fra takmønet
markerte den nye eiersituasjonen: Pommerenks Hotel Norge Apropos det Pommerenk'ske elektrisitetsverket: Kapasiteten oversteg hotellets daværende behov. Og Hotel Norge påtok seg derfor under kontrakt å levere til U.Pihls Pigeskole den fornødne elektriske kraft til femti glødelamper à seksten normallys og fire lamper à fireogtyve lys ... Og denne kontrakten ble gjort gjeldende - som heftelse på hotelleiendommene - så lenge som skolebestyrer Aars-Nicolaysen drev skolen i eiendommen Torvalmenning 30.
Mens Georg Pommerenk nå selv drog til Hamburg for å bestyre et hotell hvor en av hans forretningsforbindelser, vinhandleren Franz Pforte, var medinteressert, ble Hotel Norge bortleiet til to tyske restauratorer, Adolf Düker og Hans (?) Brunne. De ledet bedriften gjennom et par år, og dyktige fagfolk som de var på sitt eget felt, konsentrerte de seg først og fremst om restaurasjonsvirksomheten. Deres arbeide gav resultater både i spisesalen og i kafeen som nå etter hvert ble et i videste forstand riktig folkelig møtested.
Men konkurransen i den store stil skulle snart melde seg nettopp på dette området. For på den annen side av Maartmanns-haven, på hjørnet mot Olav Kyrres gate, hadde en murbygning
hastig skiftet ham og stod nå tårnfager og vindusvakker ferdig til bruk. Der ble Syttendemai 1894 den nye Grand Café åpnet. Og dette aførste offentlige restaurasjons- og selskapslokale i Ber-gen». for a bruke dr. Scarletts ord, var eiet og drevet av aksjeselskapet Hansa Bryggeri.
Kaféen strakte seg over hele bygningens lengde i første etasje-smykket med landskaper fra Sogn og Hardanger malt av byens egen Julius Holck. 1 annen etasje fantes flere mindre salonger og en stor spisesal, mens der i tårn- og kvistetasjen var bekvemme- ligheter for personale og bestyrende restaurator.
Den første bestyreren av Grand Café var Hermann Jernstrøm, en utmerket fagmann hvis navn er knyttet til en rekke av byens beste etablissementer, blant dem Logen, Fløirestauranten og ikke minst Restaurant Bellevue.
Grand Café fikk en god start, og både selvstendige og hotelltilknyttede restaurasjoner skulle snart notere konkurransen fra denne storebroren i bransjen. For hoteller som Holdt's og Norges ble utslaget bredere, for de to hadde hatt hovedtyngden av spisegjester fra de flytende hoteller under liggetiden i Bergen.
Nå var der duket også for dem på Grand». Bak «Hansa», nyctablert foretagende bygget på Det Sembske Bryggeris tradisjoner i Kalfaret, stod inflytelsesrike krefter. Som bedriftsleder var ansatt en ganske ung. tyskutdannet fagmann, Waldemar Platou fra Hamar. Han kom i løpet av kort tid til å avlive myten om at det bergenske ol «pa grunn av vannets særlige beskaffenhet» aldri kunne bli virkelig velsmakende. Det ble også et mål for ham «at rydde opp i de mange ølutskjenkningssteders delvis underjordiske jungel». Og han ble så opptatt av å forkynne
forskjellen mellom alkoholbruk og alkoholmisbruk, at han fikk ord på seg for å være «en bryggernes edrulighetsapostel».
Sett med konkurrentenes oyne var nok Grand Café et salgs- fremmende tiltak for bryggeriet på Kalfaret: En god ramme for servering av det gode «Hansa»-øl til gode gjester. Men etablisse-mentet kom ellers til å dekke mange behov. Hva som særlig fikk betydning for de større reisearrangører, var at såvel flytende hotellers passasjerer som deltakere i grupper på hastig gjennomreise, nå hadde fått sin faste stasjon under oppholdet i byen. Og det, mente de, måtte også befri hotellene for den byrde det hadde vært å skulle servere de mange ikke-boende gjester. Gjester som ofte i mange timer, alt etter værets beskaffenhet, hadde besatt spisesaler og salonger - til irritasjon for de boende.
Et slikt resonnement burde være foreståelig også sett fra hotellsynpunkt. Men for Norge»s økonomi ble tapet av «de flytende gjester», som man sa, meget følelig allerede den første sommeren Grand> var i drift.
Da høsten kom, var Georg Pommerenk tilbake i Bergen, klar til personlig å overta ledelsen av sitt hotell, fylt av nye ideer og friskt konkurransemot, Starten var uheldig. I oktober brente hotellbygningenes overste etasjer. Belegget var som alltid på høstparten, heller grissent, og ingen gjester ble i synderlig grad berort av brannen. Men hotelldriften måtte innskrenkes. Og Pommerenk som hadde bolig i hotellet, led privat ganske betydelige tap.
Det ser for øvrig ikke ut til at han lot seg affisere. Han endret ikke sine utbyggingsplaner, men måtte iallfall legge om fremdriften av dem. For brannskadene var så pass omfattende – og erstatningsbelopene så pass store - at fordelene ved en ombygging av de bestående hotellbygninger gjennomført parallelt med reparasjonen, lå i dagen. Så fikk den planlagte nybyggingen komme i neste omgang.
Fra nå av og frem mot sekelskiftet skjer det slag i slag med Pommerenks Hotel Norge. Det skjer i takt med bedrede konjunkturer og helt overensstemmende med den annen store hølge av ubendig byggeglede som skyller over rikets større byer. I løpet av et febrilt lite decennium totalforandres også det bergenske byfysiognomi.
Den gamle to-etasjes sentrumsbyen med murkledde fasader og ett og annet eldre hvitmalt trebrøst under rødt pannetak, forsvant. I stedet kom fire-femetasjes murbygninger med balkonger og frontonger, greske tempelarker og kirkelånte tårnkonstruksjoner med himmelstrebende spir - og i gateetasjen med butikker bak glitrende speilglassruter. Hotellbyen ble også beriket. Der reiste seg - for eksempel - et ruvende «Metropol» på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Det utbyggede Holdts Hotel kom til å strekke sine fasader fra Veiten til Torvalmenning med åpen kafeterrasse i så godt som hele anleggets lengde. Og så endelig det gradvis voksende Hotel Norge som kom til å gi sitt vesentlige bidrag til denne overgivne, internasjonalt anstrøkne boulevardkunst.
Skulle vi så kort skissere Hotel Norges bygningshistorie i denne ekspansive perioden, kunne det skje slik:
Ombygget hotell i Maartmannshaven nr. 1 og 3 tatt i bruk sommeren 1895.
Tilstøtende vestlige bygninger, Nordahl Bruns gate nr. 4 og 6
ervervet samme ar, og vaskeri og «offentlig badeetablissement" der åpnet.
Kjøpmann Berles lille hus på hjørnet av Maartmannshaven og Olav Kyrres gate revet 1896, nytt hotellbygg reist etter arkitekt Hans Jess' tegninger og det populære . Hjørnet» dermed bragt inn bildet.
De tilstøtende våningshus, en dobbelteiendom matrikulert som Olav Kyrres gate nr. 25 og 27, tilhørende dr. Arnold Kreyberg, ervervet og revet i 1899, og etter tegninger av arkitekt Schak Bull ny hotellbygning reist, åpnet år 1900.
Da det nye århundre gikk inn, stod det altså ferdig: «Pommerenks Hotel Norge, førsteklasses hotel. smukt beliggende ved byens park. Åpnet 1885. Ombygget 1895. Betydelig utvidet 1900 ..
Ja, det var i sannhet tale om en betydelig utvidelse, for nå bredte hotellet seg over hele kvartalet. Det var bare tre hjørnebygninger som ikke var trukket inn i hotellvirksomheten: Torvalmenningnr. 30, hjørnet Maartmannshaven - Torvgaten. Olav Kyrresgatenr. 29, hjørnet mot Nordahl Bruns gate. Og Nordahl Bruns gatenr. 2, hjømet mot Torvgaten. Der hadde to av byens livskraftigekristelige foreninger alt i 1875 latt reise Missionshuset, kjent for sitt rommelige forsamlingslokale anvendt både til religiøse og til profane møter. Alt det andre i kvartalet var Pommerenks HotelNorge - nå med opp til tre stjerner i reisehandbokene. Dette ruvende hotellkomplekset kjenner vi fra samtidige beskrivelser, fra fotografier, fra reklametekster og fra detaljerte branntakstprotokoller: Store og rommelige festivitets lokaler, vinterhage, separate spiseværelser for familier, kaféer, «Restaura-tion à la Carte, Dejeuners, Diners, Soupers», og spisesaler til avbenyttelse etter teaterforestillingers og konserters avslutning.
Bortimot to hundre gjestesenger i delikate værelser - fra to og en halvkrone døgnet og oppover - alle med elekrisk lys og sentraloppvarming. For boende gjester «frokost kr. 1.75, middag kr. 2.75», Spesielle priser for handelsreisende ... Og så telefon med forbindelse til etasjene og til suitene. Hotellets telefonnummer er470
Da byen i 1898 presenterte seg foran åpningen av « Landsudstillingen og Den internationale Fiskeriudstilling» - med Musik-festen under Edvard Griegs ledelse som fornemste innslag ikultursektoren, lot de bergenske hoteller seg også «portrettere» ide mange reklamepublikasjoner som fortalte om denne <den største begivenhet i byens moderne historie».Her berømmes Hotel Norge for sin elegante fasade, og hva hotellets indre angår, så vil ikke den mest kresne savne noe av den luksus og komfort der gir et moderne hotell førsterangsstempel -. Og sa beskrives de rommelige værelser hvis flere utmerker seg ved overdådig utstyr, hvoriblant et rikt utvalg av malerier, fremstillende norsk natur og folkeliv. Og nettopp på dette område har «herr Pommerenk gleden av å kunne fremvise et helt galleri, der selv etter europeiske forhold tør betegnes somenestående». Det mener iallfall Revyen»s redaktør, den fryktedeog noe lunefulle Joachim Lampe, som i utstillingsaret utgir sin egen håndbok.
Den kunstnervennlige hotelleieren hadde ikke bare samlet hva malere gjennom årene måtte ha etterlatt seg til dekning av hotellregninger eller som vederlag for forbruk i den populære bodega. Han hadde temmelig planmessig gjort innkjøp avbilled kunst, og da først og fremst hos kunstnere med tilknytning til byen og Vestlandet.
Han kunne i hotellets fellesrom for eksempel presentere en rekke arbeider av kjente Bergens-fødte kunstnere som Johan Larsen, den briljante tegneren, og Haakon Kaulum, maleren som også hadde dekorert den ene av de to spisesalene med «mektige scener fra land og hav, særlig beromte partier fra Sogn>.Han kunne skilte med « munke- og turistbilder> av Nils Bergslien som også hadde dekorert den andre spisesalen med «original og rikt av vekslende kunst». Videre hadde han anskaffet flere større arbeider av Frithjof Smith-Hald som nå hadde slatt seg til i Bergen etter en årrekke i Düsseldorf og Paris. Og av de arbeider han hadde sikret seg fra billedhuggeren Brynjulf Bergsliens hånd, var der særlig ett som ble høyt beundret: «To søstre». De var «mellom brødre. gull verd, mente den flanerende Joachim Lampe. Der skal i hotellet omkring 1900 også ha vært flere relativt tidlige arbeider av byens meget aktive sønn, Frantz Bøe. Og visstnok også malerier av Amaldus Nielsen, Sørlandets store malerpoet som i noen hektiske somre omkring århundreskiftet søkte til Sotra for å arbeide, og som trakk flere malere med seg dit.
Ellers hadde Pommerenk i følge tradisjonen i sitt eie ogsåmalerier, akvareller og tegninger av utenlandske kunstnere somhadde reist i Norge og som hadde vært gjester på hans hotell.Men vi kjenner hverken dem eller de mange andre kunstnere sommå ha vært representert i hans billedgalleri.
Ennå i 1950-60 årene levet bergensere som med høytid talte om bildene i Pommerenks Hotel Norge i tiden før århundreskiftet. En av dem har fortalt hvordan tre-fire unge mennesker stundimellom søkte til den store spisesalen der de spleiset på en liten varmrett og en flaske vin «for å få se på bildene og lytte til musikken». Musikken var viktig i miljøet og bidrog til å trekkefolk. Særlig populært var det såkalte «Pathes kapell».
Dette kapellet var i relativt lang tid knyttet til Arbeiderforeningen, et etablissement hvis konturer ennå kan skimtes bak puss og staffasje i det naværende «Eldorado>. Da restaurasjonen der«tapte ølretten», ble musikerne spredt til andre kaféorkestre, men skal periodevis ha funnet sammen igjen bade på Holdt's, på"Grand" og på Norge» Der var forresten en rekke slike kafeorkestre i bergensernes gay nineties, og de hadde en langrekke dyktige musikere, flere av dem utlendinger - tyskere, østerrikere, ungarere og dansker.
Det musikalsk florerende kafemiljøet fikk forresten ogsa betydning for byens mer seriøse musikkliv. For begge de tokonkurrerende orkesterinstitusjoner, «Musikforeningen» og«Harmonien», leiet i denne tiden kafemusikere til sine symfonikonserter. Og det ble mer og mindre de samme som gikk igjen, hvem enn arrangørene var. Der skal ved inngangen til vårt eget århundre ha vært mellomsytti og åtti profesjonelle musikere som tjente sitt daglige brød på byens kafeer og restauranter. Oftest var ordningen den, at etablissementet tok kontakt med en «kapellmester» og sluttet økonomisk avtale med ham, mens han så på sin side ansatte det antall musikere han fant rimelig. De fikk dele det som var igjen i lønningspotten, når han selv hadde tatt sitt. Og under slik deling gjaldt ofte den sterkestes rett. En rekke av denne tidens kafémusikere kom til å telle blant de ansatte da Bergens faste symfoniorkester ble instituert i 1917.
Dermed var grunnlaget dannet for det Musikselskabet «Harmonien»s orkester vi kjenner i dag nittiarene fantes der i Hotel Norge ifølge tradisjonen enphonograph med en trakt av anseelige dimensjoner. Men et hvertforsøk på å la denne innretningen erstatte levende musikere, bleavvist av et standhaftig publikum, er det blitt fortalt. Det varvirkelig musikk man ville ha - og det fikk man bade middag og aften: Folkemusikalske rapsodier. Parafraser over berømte opera-arier. Smektende sigøynermelodier, fyrrige marsjer og andrepopulære toner hentet fra hva vi ville kalle et klassisk repertoar.
Også tidens dansemusikk kunne stå på programmet som gjerne var slatt opp ved musikktribunen. Men der var ingen dans på offentlige restaurasjoner i de dagers Bergen. Danset kunne det unntagelsesvis bli under større, sluttet selskapelighet i spisesalene. Men ellers var det på de lenge og vel forberedte ballene i Logen at dansen ble dyrket - eller i private hjem hvor der var plass og musikkinstrumenter.
Hotel Norges kafe hadde som alle andre kafeer i byen, opprinnelig vært et lokale der man inntok sitt glass ol eller vin, sin kopp kaffe, te eller sjokolade. Skulle der spises, var man henvist til restaurantene i spisesalene. Mønsteret hadde gradvisendret seg, og i kafeen på Hjørnet kunne man nå også få smørbrød og enklere retter. Dette noteres av tidens observatører som en nyhet. Og en nyhet i kaféen -hvor miljøet så langt synes å ha vært absolutt mannsdominert - er nå også «de innfødte kvinners tilsynekomst». De hadde riktignok lenge vært å se i restaurantene - tekkelig plassert ved familiens middagsbord. Men nå kunne de altså også finnes i kafeen - hvor der jo slett ikke hadde vært andre
forhud mot deres nærvær, enn dem som la innebygget i den lokale kodeks for god tone.
«Kvinnens plass er i konditoriet,» hadde en kjent bergensk litterat sagt noen år tidligere. Men hva hjalp det når kvinner av mange nasjoner i sommersesongen utvungent menget seg med mennene i de store, lyse kafélokalene på Holdt's, «Grand»,"Metropol» og «Norge>? Hadde man kanskje ikke også i Bergen hørt Aasta Hansteen tale, og hadde man ikke i Komediehuset på Engen møtt hennes bilde i «Tante Ulrikke» ... Det var på tide å si fra og å vise seg på livets scene ...
De bergenske kaféer ble en del av denne scenen for en gruppe unge damer «som fra midten av nittiårene regelmessig møtte opp lørdag middag - med sine aviser - for å innta et glass portvin, lese og diskutere aktuelle begivenheter».
Den aldrende damen som i 1950-årene betrodde seg slik til en ung skribent, røpet også at gruppen hadde en anførerske, en meget dyktig dame hvis livsstilling var «lærerinne i handelsregning og - bogholderi».
Bergenserinnenes entré i det spontane bergenske uteliv ble hilst med akklamasjon i første rekke fra de unge i mannfolkekretsen såvel som fra restaurasjonenes eiere og personale. Men da det noe senere kom på tale - inspirert fra Christiania - å sidestille mannlige og kvinnelige oppvartere, reagerte mannssiden i betjeningssektoren absolutt negativt: Kelneryrket var et yrke for menn
Vi skal ikke i denne forbindelse fordype oss i økonomiske – og sosiale - spekulasjoner. Kvinnene hadde sin solide plass i hotellets forskjellige virksomheter. De utgjorde i denne «Norge»s-historiens første store glansperiode omkring tre fjerdedeler av en betjening på seksti-sytti sesongansatte personer. Og i følge tradisjonen var det godt, det arbeidsmiljøet Georg Pommerenk forsøkte å skape i sin bedrift - sett med samtidens øyne. Han var kravstor, men vennlig overfor sine ansatte, er det sagt. Når vi i dag leser om øl og rødvin til femogtyve eller førti øre glasset og om et helt lite måltid med kaffe, te eller limonade til en krones penger, synes vi naturligvis at prisene virker latterlig lave, Men når vi samtidig ser at en arbeidsmann som strevet sine ti timer dagen, hadde en ukelønn på mellom femten og tyve kroner, skjønner vi raskt at det måtte koste ham flere timebetalinger å avlegge besøk på byens honnette etablissementer. Slike visitter ble luksus som ikke de mange kunne unne seg.
Blant tidens meget talende og skrivende samfunnsreformatorer var ingeniøren og forfatteren Ole Wilhelm Fasting, den gang overlærer ved Bergens Tekniske Skole. Han talte og skrev blant annet for høyere lønn og kortere arbeidstid «for samfunnets virkelige slitere», for bedre boligforhold, organisert friluftsliv og rikere skoletilbud til alle. Og hans bud til unge mennesker kunne lyde slik: Heller en aftenstund i måneden på en skikkelig kafé, enn kveld etter kveld på Samlagets skjenkestuer med deres lokkende tiøres-drammer! Han så i de nye rommelige og åpne restaurasjonsetablissementene steder hvor unge mennesker kun-ne lære å te seg når de senere skulle ut blant folk, slik han selv hadde lært det i studieårene i Sveits og Tyskland. Og apropos unge mennesker: Også hotelleier Pommerenk så dem gjerne hos seg, uten at vi vil påstå å ha kjennskap til de dypereliggende motiver for den oppmerksomhet han viste dem når de - ofte noe søkende - innfant seg i hans lokaler. Han synes forøvrig å ha vist stor forståelse når det gjaldt ungdommelig trang til et fristed utenfor autoritetenes observasjonsområde. Både i bergenske gymnasiers og i den tekniske skoles arkiver finnes aktstykker som viser at elevene periodevis har funnet en slags klubblokaler under hans tak, og at dette slett ikke har huet de respektive skolers ledelse. Men denne hospitable virksomheten var ikke Norges alene om å drive.
Der var imidlertid ett område hvor ingen annen bedrift i bransjen kunne gjøre Pommerenks Hotel Norge rangen stridig Og det var når det gjaldt «Badeetablissementet» eller «Det offentlige Sentralbad», som det også ble kalt.
I hotellets mot Nordahl Bruns gate vendende fasade er innstallert en førsterangs badeinnretning.» fremgår det av presentasjonen fra utstillingsåret 1898. Som vi allerede vet, var denne innretningen kommet i virksomhet noen år tidligere, og den tør i sannhet være verd en nærmere beskrivelse.
I underetasjen i Nordahl Bruns gate nr. 6 var der installert et helt vaskerianlegg med tre store kullfyrte dampkjeler, elektrisk sentrifuge og rulle og gassdrevet strykemaskin. Fra de samme kjeler ble der levert varme og vann til badeinnretningen som fylte to hele etasjer: Niogtyve «badeværelser» - ett av dem med marmorbasseng og styrt, en torroppvarmet badstue, et romerbad, med en og tredve liggeplasser og et dampbad med tyve. Og endelig ti badekar av malm med omkledningsværelser ..
Det virker overveldene enda som naken inventarbeskrivelse. Og vi vet også at det ble hilst med begeistring - ikke bare av hotellets gjester, men også i høy grad av byens eget folk. Gjennom en rekke år var det her sentrumsboerne «fikk sjiten a' seg en eller to ganger i vikken», for å si det med skomakeren i Kringlekroken. Han som også pleide å hevde at i Nordahl Bruns gate, «i Bispen sin gate kunne man få både et håndens og et åndens bad», det første hos Pommerenk, det annet i Baptistsamfundet Ebenezer på den hin siden av gaten.
Det hadde kostet, alt dette som Georg Pommerenk da et nytt århundre gikk inn, hadde gjort med sin bedrift mens han utålmodig ventet på at det helt store reiseeventyret skulle bli
virkelighet - med banen over de høye fjelle som verdensattraksjon. Ingen skulle si at han ikke hadde gjort sitt for reiselivsbyen Bergen. Han hadde beskikket sitt hus. Gjestene kunne komme!
Og de kom, de utenlandske og de innenlandske sommergjester. Men samtidig kom kriger - og kriser, store og små, den ene etter den annen. Og de ble alle umiddelbart registrert på reiselivets sensitive barometer. Boerkrigen, for eksempel, reduserte omgå-ende britenes reiselyst. Bokseroppstanden ledet reiseglade europeiske fyrsters oppmerksomhet mot Kina dit stormaktene hadde sendt et ekspedisjonskorps for å intervenere. Budskapet fra Windsor om dronning Victorias død skapte ytterligere kaos i reisegeneralenes strategi. Mens virkninger av «den alminnelige økonomiske verdensdepresjon» også ble merkbar i det bergenske lokalmiljoet, ikke minst i skipsfarten.
Men her var det allikevel «Christiania-krakket» i 1899 og dets ringvirkninger som først utløste krisefølelsen. 1 hovedstaden hadde eiendomsspekulasjonen florert frodigere enn noensinne. Men nå brøt markedet sammen med storfallitter i sitt følge. Effekten ble av forskjellige årsaker merkbar også i andre norske byer, Bergen innbefattet, for også her hadde man spekulert – og åpenbart forbygget seg. Et par tusen nye leiligheter stod tomme, flere kontor- og forretningsbygninger likeledes. Aktiviteten i bygningsfagene ble lammet. Arbeidsledighetstallene viste uhyggelig stigning, mens verdien av eiendomspapirer raste nedover. Og da kreditorene krevde sine fordringer innfridd, var der mange som ikke kunne betale.
Georg Pommerenks hotellpalass ved avenuen og de store boulevarder var belånt til over det hoyeste spir, og gjelden til håndverkere og leverandører var dertil betydelig. Nå kjempet han seigt for å berolige de utålmodige i kreditorenes tallrike krets og de mange panteobligasjonshavere i inn- og utland. Han gav de konsesjoner han kunne og holdt det tappert gående ... Men den dagen kom da Skifteretten banket også på Hotel Norges port.
Konkursen var et faktum. Fallet var stort og trakk meget med seg. Betegnende for hotelleierens posisjon i vennekretsen tør det være at en av hans store patroner i sitt testamente lot tilføye: Alt hva herr Georg Pommerenk .. , ved min død måtte være meg skyldig, skal ham i sin helhet ettergives ....
Nar sa bildet etter tvangsauksjonen hosten 1902 igjen avklares, ser vi nybygget på dr. Kreybergs gamle grunn, Olav Kyrres gate nr. 25 og 27, utskilt og allerede i virksomhet som egen bedrift i bransjen: Hotel Boulevard
Resten, altså den største delen av hotelleiendommen som var sydd sammen i løpet av Pommerenks regjeringstid, er fortsatt holdt samlet som Hotel Norge. De toneangivende i det store oppgjøret har åpenbart funnet å ville å bevare samtlige hotellfunksjoner. Auksjonshammeren har falt på budet tohundretusen kroner ...
På dette tidspunkt hadde for øvrig Maartmannshagen skiftet navn. Dåpen hadde i realiteten funnet sted Syttende mai 1901. Da hadde - etter mange viderverdigheter - byens store sønn Ole Bull, endelig fått sin «støtte» reist i fødebyen - i Stephan Sindings utforming med harpespillende nøkk i drikkevannsrent fossefall ved foten. Denne høyromantiske ode til kunsten og kunstneren var plassert i det parkmessig nydanderte anlegget like utenfor hotellets østvendte vinduer, altså midt i den gamle Maartmanns- haven - eller avenuen - som fra da av skulle hete Ole Bulls plass naturligvis.
Avdukingen var blitt en folkefest av de store - med hotellfasaden som flatterende flanke. Og gjenklang hadde de gitt over det ganske land og enda videre, de ordene John Lund hadde latt falle om ham hvis kunst ingen grenser kjente ...
Det er i dette. et av de store bergenske festøyeblikkers tegn vi skal holde fast bildet av Pommerenks Hotel Norge. Og slik skal vise det gli inn i historien om en ny epoke.
Hva Georg Pommerenk selv angår, fant han oppgaver å løse andre steder. Han hadde spilt høyt i siste omgang, og han hadde tapt. Det hadde også en rekke av dem som spilte sammen med ham. Men i faglige kretser var hans posisjon urokket «Sitt palass i Bergen fikk han istand, skrev Lars Rønnej senere i sitt blad Norsk Reiselivs Revue. «Men Bergensbanen var ennå ikke ferdig, og den flinke, sangvinske mann måtte gi opp. Hadde banen vært fullført dengang, ville Georg Pommerenk ha dødd som millionær.»
Engang hadde bergenserne flest stilt seg skeptisk eller likegyldig til Bergens-baneprosjektet. Men gradvis hadde man latt seg overbevise av fremsynte menns klippefaste tro på en slik banes betydning for bysamfunnets videre utvikling. Og da kunne banen ikke komme fort nok. Den ble etterlyst på mange måter, også i viseform. Her er første vers av en slik anonym etterlysning.
Det er bekjent, en narr kan spørge mer end et dusin af vise mænd kan svare, thi svarekunsten den er svare svær,-selv Ibsen svarer ei, han spørger bare Og særlig har vi nu om dagene et spørgsmaal som er yderst plagende, og tingen er jo ikke saa merkværdig:
Man spørger kun: Naar blir vel Bergensbanen ferdig?
Og et av de mange svarene er: « Naar Bergens himmel vorder evig blaa». Så kan man selv tenke seg.
Hvem som kjøpte Norges under auksjonen i 1902? En mann vi i denne beretningen allerede har møtt to ganger, sist som keiservert på Stalheim, første gang i 1885 som Hotel Norges første portier. Han som sa at det ble nok en Norgesgate allikevel.
Hans navn var Albert Patterson.