Introduksjon

Georg Pommerenk representerer en fasinerende skikkelse i den nordiske hotellbransjens gründerperiode – en tysk hotellmann som revolusjonerte gjestfrihetsstandardene i Norge og etterlot seg et spor som fortsatt merkes i dag. Hans eventyrlige karriere strakte seg fra Hamburg via Sverige til Bergen, Kristiania og Molde, gjennom en periode preget av enorme politiske og sosiale omveltninger i både Norge og Europa.

Barndom og oppvekst

Georg Heinrich Ernst Pommerenk ble født 1. august 1844 i det selvstendige fyrstedømmet Mecklenburg-Schwerin i Nord-Tyskland. Han vokste opp i det vakre byen Schwerin, nær det majestetiske slottet som dominerer byen. Han var den eldste av seks søsken i en familie med beskjedne kår.  Faren arbeidet for hertugen av Mecklenburg i en beskjeden stilling.  Man kan lett tenke seg at den unge Georg tidlig fikk øynene opp for de luksuriøse omgivelsene i og rundt slottet og utviklet en drøm om selv å skape slike elegante steder andre steder i verden.

Fagutdanning i Hamburg

Pommerenk fikk en god tysk skolegang og fant tidlig anvendelse for sine evner ved det prestisjefulle Streit's Hotel i Hamburg. Her gjennomgikk han en fire år lang, grundig hotellutdanning som startet helt fra kjelleren, gikk gjennom kjøkken og kontor, før han fikk lov til å servere som kelner. Denne systematiske opplæringen i alle hotellavdelinger skulle vise seg å være fundamental for hans senere suksess.

Samtidig ble han formet av en dramatisk periode i tysk og nordeuropeisk historie. Otto von Bismarcks "jern og blod"-politikk forandret hele regionen gjennom tre strategiske kriger som banet vei for Tyskland som en samlet nasjon.

Sosial mobilitet og ekteskap

På jobben steg Georg Pommerenk raskt i gradene, og hans utadvendte egenskaper førte til større muligheter i den raskt voksende hotell- og turistindustrien. Kundene var både menn og kvinner tilhørende det gamle aristokratiet og nyrike forretningsfolk. Det var her han fikk sin utdanning og lærte hotellbransjen, men han fikk også erfaring fra andre byer i Europa og ble kjent for store språkkunnskaper.

Da han var tidlig tyveårene møtte Georg den 18 år gamle Maria Augusta Carolina Kemper, som han senere giftet seg med. Noen dokumenter antyder at hun var datter av en rik kjøpmann. Georg kom fra beskjedne forhold, og enkelte kilder hevder at hennes far var sterkt imot ekteskapet, selv om Pommerenk var høyt anbefalt av farens jevnaldrende. En kvinne hadde på den tiden ikke lov til å gifte seg uten farens samtykke. Kanskje var det lovendringer innført av Otto von Bismarck som forklarer at det bare finnes en sivil registrering av deres ekteskap i 1872.

Hamburg -  fra Hansastad til verdenshavn

Hamburg gjennomgikk en dramatisk utvikling mellom 1850 og 1890.  Etter London var Hamburg allerede på midten av 1800-tallet verdens nest største handelsby målt i vareomsetning. Havnen var sentral for varer til og fra så vel Europa som fra Amerika og Afrika,  Nye industrier oppsto innen næringsmidler, kaffe, oljeraffinering og gummiproduksjon. Speicherstadt – et enormt lagerdistrikt – ble bygget mellom 1881 og 1888, noe som ga Hamburg en integrert logistikk- og industriell base.

Pommerenks investering i Hotel Vier Jahreszeiten

Registre viser at Georg Pommerenk kjøpte en leiegård på Neuer Jungfernstieg i 1885 ved bredden av den nylig konstruerte kunstige innsjøen Inner Alster. Den senere anerkjente Hamburg-arkitekten Arthur Viol ble engasjert for å lage tegninger for ombygging til et hotell. I dag er dette et av verdens mest berømte og prestisjefylte hoteller, eid av Fairmont-gruppen.

Hvordan Georg Pommerenk plutselig ble investor er uklart. Fremtidig forskning vil sannsynligvis avdekke mer informasjon om denne delen av Georges historie.

Kolera i Hamburg og nye muligheter

Hamburg ble, i likhet med mange andre europeiske byer på 1880-tallet, hardt rammet av kolera, som spredte seg gjennom vannsystemet og manifesterte seg som en akutt tarminfeksjon preget av alvorlig diaré. Gjennom hele 1880-årene skapte dette stor frykt og sosial uro i Hamburg, og var sannsynligvis grunnen til at Pommerenk-familien reiste nordover, først til Ängelholm i Sverige og senere til Bergen i Norge.

En annen mulighet for deres reise nordover kan ha vært begrensningene i det strenge sosiale hierarkiet som rådde i den selvstendige republikken Hamburg.

Sverige-oppholdet

Maria og Georg og deres fem barn, mellom 4 og 8 år gamle, er registrert som innbyggere i Ängelholm på vestkysten av Sverige. En liten by spesielt populær blant rike sommerturister som søkte strandliv. Ifølge folketellingen hadde Georg Pommerenk stillingen som direktør for Hotel Thor – det største hotellet i den lille byen. Men 1. mai 1885 viser de svenske registrene at de forlot Ängelholm, og Georg Pommerenk dukket opp i Bergen i begynnelsen av mai 1885. Resten av Pommerenk-familien kom til Bergen 26. mai 1885, med Georg Pommerenks søster Minna som del av den. De flyttet inn i øverste etasje av hotellet.

Bergen-eventyret – Et behov og en mulighet

I 1885 hadde Bergen en befolkning på litt over 50 tusen, og i 1900 var antallet innbyggere i Norge rett over 2,2 millioner, men raskt økende. Ledende forretningsfolk i Bergen hadde opplevd et økende behov for høyere standard på overnatting for forretningsreisende, besøkende og turister, spesielt om sommeren. Byen var internasjonalt anerkjent som porten til den spektakulære vestkysten av Norge. Dette var også start- og sluttpunktet for reisende som om sommeren krysset de høye fjellene som skilte folk i Bergen fra folk i Kristiania, nå Oslo, i den østlige delen av landet. Det var også fra Bergen at mange reiste med båt når de emigrerte til Amerika. Mellom 1880 og 1910 emigrerte omtrent 375 tusen nordmenn til Amerika.

Hvordan Pommerenk ble kjent med de ledende forretningsfolkene i Bergen er ukjent, men vi vet at båndene var sterke mellom de to gamle hansabyene – unge kunstnere, akademikere og håndverkere fikk ofte sin utdanning i Tyskland. En fergelinje mellom Hamburg og Bergen gjorde kontakten enkel, og byen hadde sitt eget tyske samfunn "Germania" som i mange andre nordiske byer.

Ledende eiendomseiere i Bergen inviterte Georg Pommerenk i løpet av vinteren 1885 til å leie en ombygd leiegård som hotell i syv år. En invitasjon Pommerenk tok imot, og Pommerenks Hotel Norge åpnet 10. juni 1885. Sommersesongen hadde startet, og distingverte gjester var ventet fra Europa og Amerika.

Den første sommeren i Hotel Norge

Pommerenk tok med seg noen av personalet fra Thor Hotel, og de klarte snart å levere et hotellprodukt av internasjonal standard som var nytt for folk i Bergen. Denne kystbyen var mest kjent for tørrfisk, spektakulære fjell, fjorder, fosser og konstant regn. Turistene kom med båt, både private yachter, turistskip og fergelinjer fra Hamburg og Newcastle. Selv om kapasiteten var moderat, ble restauranten på hotellet raskt kjent for "godt kjøkken" og sto opp til standarden som ble forventet av mange av de fornemme gjestene dette året.

Blant de første gjestene på Hotel Norge var statsminister William Gladstone, som kom til Norge med en yacht og reisefølge og besøkte Bergen i august 1885 under en ferie. Han ble mottatt som en æresgjest og servert en deilig lunsj på det nylig åpnede hotellet. Hans besøk vakte stor oppmerksomhet på den tiden, både lokalt og i den europeiske pressen.

Innovativ helårs-strategi for Hotel Norge

Da høsten 1885 nærmet seg og turistene forsvant, implementerte Georg Pommerenk en innovativ helårs-strategi som skilte Hotel Norge fra andre Bergen-hoteller som bare opererte sesongmessig. Han introduserte en kombinert modell med turistdrift om sommeren og langtidsopphold for faste beboere i lavsesongen.

Han tilbød full kost og losji for mellom 50 og 80 kroner per måned for gjester som ønsket å bo på hotellet fast gjennom vinteren. Dette sikret noe inntekt selv når turiststrømmen opphørte. Hotellet var utstyrt med restaurant, kafé, vinstue, biljardbord, festsal og samtalerom som kunne tjene både turister og bergensere året rundt. Festsalen kunne leies til bryllup, middager og soiréer.

Pommerenk hadde en visjon om at hotellet skulle være et "samfunnshotell" til glede og nytte for bergenserne selv, ikke bare turister. Han inviterte byens kunstnere til å spille biljard og tilbød billig mat og drikke i bytte mot malerier og musikalsk underholdning i håp om at dette ville trekke byens borgere til restaurantene og kaféene. Spisesalen serverte à la carte-middag hele dagen for 1,50 kroner, noe som var uvanlig på den tiden. Dette sikret kontinuerlig drift av restaurantvirksomheten.

Pommerenk var også den første hotellsjefen i Bergen som ga gjestene en trykt guide og kart over Bergen, som han personlig distribuerte. Dette var en reaksjon på kritikk om at hotellet lå for langt fra det tradisjonelle senteret rundt Vågen og fisketorget.

Strategien var delvis vellykket, men Pommerenks ambisiøse planer om å gjøre hotellet til et sosialt knutepunkt for bergensere møtte også motstand, ettersom byens bedrestilte borgere foretrakk å spise i klubber fremfor på offentlige restauranter.

Utfordringer og multitasking fra Bergen

Til tross for den vedvarende utfordringen med å forsørge familien og hans delvis utenlandske personale i Bergen, så det ut til at Georg Pommerenk trivdes i kystbyen. I løpet av sine første år som hotellsjef opprettholdt han nære bånd med hjemlandet gjennom hyppige besøk til Hamburg.  Han besøkte også andre kystbyer på sine reiser for å fremme mulige etablering av hoteller på disse stedene.  Hele Pommerenk-familien bodde i øverste etasje av Hotel Norge, hvorfra de dyrket vennskap med Bergens borgerskap. Barna gikk på lokale Bergen-skoler, og i 1887 fikk familien en ny tilføyelse – datteren Lilly, som ble født i byen.

Imidlertid var hotellet plaget av betydelige bygningsmessige problemer. Mest kritisk var det at hotellet manglet kjeller, og resepsjonsområdet lå bare én meter over normalt havnivå. Disse forholdene skapte vedvarende ille lukter og et inntrykk av uhygieniske forhold – en situasjon som til slutt ble utålelig og nødvendiggjorde planer for omfattende rehabilitering og fornyelse av hele kvartalet.

Utover sine umiddelbare hotellansvar engasjerte Pommerenk seg aktivt i bredere norske diskusjoner om forbedring av landets hotell- og restaurantbransje og turisme spesielt. Han ble en tydelig talsmann for å bygge en jernbaneforbindelse mellom Norges to største byer, Kristiania og Bergen. Han gikk også inn for bygging av en kabelbane til fjelltopprestauranten på Fløyen. I tillegg arbeidet Pommerenk vellykket for å flytte Bergens tyngdepunkt mot den lille innsjøen Lille Lungegårdsvannet nær hans hotell ved å etablere plassen foran hotellet som en populær offentlig park og sette i gang reisningen av en statue som hedret Bergens mest berømte borger, fiolinisten Ole Bull.

Til tider ble han til tider kritisert for å benytte utenlandsk arbeidskraft, men han var også kjent for å være opptatt av fagopplæring og etablerte egne kurs på hotellet både for ansatte og andre interesserte.  Videre var han opptatt av å benytte lokal mat og å videreforedle de råvarer som fantes for tilberedning og presentasjon i hotellets restaurant på en måte han mente ville matche selv en meget kresen aristokratisk smak.  De ble sjelden skuffet. 

Tivoli-oppdraget i Kristiania

På begynnelsen av 1890-tallet mottok Georg Pommerenk en invitasjon gjennom forretningsforbindelser til å lede restaurantdriften på Tivoli, en fornøyelsespark i Pipervika, Kristiania (nå Oslo), Norges hovedstad. Fra 1890 overtok han kontrollen over alle restauranter innenfor anlegget. Parken hadde gjennomgått betydelige renoveringer under sin danske eier, Bernhard H. Jacobsen, som hadde kjøpt driften i 1887.

Pommerenk brukte den lønnsomme Tivoli-restaurantvirksomheten som en finansiell ressurs for å finansiere sine andre hotellforetak, særlig den ambisiøse utvidelsen av Hotel Norge i Bergen.

1890-årene markerte gulltiden for Christiania Tivoli, som på sitt høydepunkt drev opptil fem scener samtidig. Den visjonære danske eieren Jacobsen hadde vært pioner i installeringen av elektrisk belysning i 1888 – bemerkelsesverdig nok ett år før gatebelysning ble innført i Kristiania. Underholdningskomplekset hadde flere restauranter, dansesal, varietéteatre, bowlinghaller og til og med en skøytebane.

Pommerenks engasjement med Tivoli strakte seg fra 1890 til omtrent 1898, da Jacobsen solgte hele anlegget med betydelig fortjeneste. Dermed fungerte Tivoli-satsningen samtidig som en lukrativ inntektskilde og en betydelig distraksjon fra Pommerenks primære hotellforretningsinteresser.

Salget av Hotel Vier Jahreszeiten

Vi vet at Georg Pommerenk grunnla det elegante hotellet på Neuer Jungfernstieg 11 i Hamburg, som åpnet i 1887 med 44 rom. Dette etablissementet skulle til slutt utvikle seg til det anerkjente Hotel Vier Jahreszeiten, et av Tysklands mest prestisjefylte hoteller. Pommerenk solgte imidlertid eiendommen i 1892 til Hamburg-hotellieren Arnold Paegel. Det var i salgsprospektet fra 1892 at Pommerenk offisielt presenterte navnet "zu den vier Jahreszeiten" (til de fire årstidene) for første gang, og ga hotellet sin varige identitet.

De eksakte årsakene til Pommerenks beslutning om å selge forblir uklare, selv om to plausible forklaringer eksisterer: den ødeleggende koleraepidamien som rammet Hamburg i 1892 og krevde omtrent 8 500 liv, kan ha påvirket hans beslutning; alternativt kan han ha søkt kapital for å finansiere sitt ambisiøse nye hotellprosjekt i Bergen, Norge – utvidelsen av Hotel Norge, som han hadde kjøpt i 1891 og var i ferd med å transformere til byens største og mest moderne hotell.

Oppkjøp og modernisering av Hotel Norge (1890-1895)

I 1890, da han erkjente at bygningen var i desperat behov for rehabilitering, la Georg Pommerenk inn et tilbud til de nåværende eierne av Hotel Norge om å overta eierskapet. Etter å ha sikret kjøpet i april 1891 for 135 tusen kroner, satte han umiddelbart i gang et omfattende oppgraderingsprogram som inkluderte installering av nye gulv, modernisering av sanitæranlegg og innføring av elektrisk belysning – banebrytende teknologi for tiden. Samtidig utvidet han hotellets fotavtrykk ved å kjøpe det tilstøtende Berles-huset på hjørnet av Martmannshagen og Olaf Kyrres gate, noe som ga hotellet en prestisjefylt fasade mot byparken.

Den velkomne brannen i 1894

I 1894 skadet en brann av ukjent opprinnelse øverste etasje av hotellet – en hendelse som i utgangspunktet virket katastrofal, men som til syvende og sist viste seg å være økonomisk fordelaktig. Den betydelige forsikringsutbetalingen ga Pommerenk kapitalen som var nødvendig for å gjøre betydelige investeringer som han ellers kanskje ikke ville ha hatt råd til. Gjerningsmannen ble aldri identifisert. 

Norges første offentlige sentralbad

Ved å dra nytte av forsikringsgevinsten og sine utvidede eiendomsbeholdninger, etablerte Pommerenk det som ble en banebrytende prestasjon: Norges første offentlige sentralbad i 1895. Dette toppmoderne anlegget hadde 29 individuelle baderom, et luksuriøst marmorbasseng og et romersk bad med 31 seter og 10 badekar. Etablissementet inkluderte også vaskefasiliteter. Dette var transformerende for Bergens borgere, ettersom sentralbadet ga sentrumsinnbyggere muligheten til å "vaske av seg skiten en gang i uken", som samtidige kilder bemerket.

Samtidig utviklet Pommerenk den populære kaféen og bodegaen på hotellets hjørne, som innen 1895 hadde blitt et fasjonabelt møtested for byens unge damer. På lørdager samlet Bergens unge kvinner seg der for å lese og diskutere dagsaviser mens de nøt portvin for 25 øre. Etablissementet ble kjent som et progressivt sosialt rom hvor kvinner var velkomne – faktisk var tre fjerdedeler av hotellets sesongpersonale kvinner.

Høydepunkt og økonomisk kollaps

I flere år blomstret foretaket. I 1900, etter alle utvidelsene, hadde Hotel Norge vokst til nesten 200 gjesterom med priser fra 250 kroner og oppover, alle utstyrt med elektrisk belysning og sentralvarme. Hotellet tiltrakk seg mange berømte gjester i sommersesongen, og befestet sitt rykte som Bergens fremste overnatting.

Imidlertid ble den norske økonomien i juni 1899 rammet av et alvorlig finanskrakk, som utløste en bredere økonomisk krise. Nedgangen rammet Hotel Norge spesielt hardt. Pommerenk, som hadde betydelig gjeld – særlig til håndverkere og entreprenører – fant seg ute av stand til å møte sine økonomiske forpliktelser. To år senere, i juni 1901, ble han tvunget til å erklære seg konkurs. Høsten 1902 ble det holdt tvangsauksjon, hvor en del av eiendommen ble skilt ut for å skape Hotel Boulevard, mens resten ble solgt som et driftig foretak til Albert Pettersson, som hadde tjent som hotellets første portier.

Det solide omdømme og gjenreisning

Til tross for sin økonomiske fiasko hadde Georg Pommerenk blitt en respektert og elsket skikkelse i Bergen-samfunnet. Ferdinand Scarlett, leder for Thomas Cooks reisebyrå i Bergen og en pioner innen norsk turisme, talte veltalende om Pommerenks fremtredende stilling, og uttalte at han "skinte blant sine kolleger som en sol blant stjerner." Scarlett lovpriste Pommerenks språklige evner, hans sofistikerte vesen og hans unike evne til å imponere.

Bemerkelsesverdig nok viste en av Pommerenks kreditorer dybden av respekten han hadde fortjent: denne kreditoren fastslo i sitt testamente at alle fordringer fra Pommerenk skulle ettergis ved hans død – en ekstraordinær gest av velvilje.

Familien i oppløsning

Konkursen i 1901 tvang Pommerenk familien til å forlate leiligheten de hadde bebodd i toppetasjen av Hotel Norge. På dette tidspunktet var barna mellom 14 og 26 år gamle, og familiens oppløsning skjedde gradvis.

Den eldste datteren, Erna Luise Henriette Carola (26 år), hadde allerede etablert seg utenfor hotellmiljøet. Hun hadde giftet seg med den velstående garveren og lærhandleren Jon Max August Michelsen året før konkursen, og paret hadde nettopp fått sitt første barn – det første av til sammen seks.​

For de gjenværende barna innebar konkursen mer dramatiske endringer. Cæsar (25 år), den eldste sønnen, flyttet til Stockholm hvor offentlige svenske registre viser at han arbeidet som regnskapsfører i en periode. Paula (22 år) reiste i 1902 til Victoria Hotel i Kristiania, hvor hun overtok som formell driver på farens vegne – et viktig ledd i Georg Pommerenks rehabilitering i hotellbransjen. Olga (23 år) fortsatte sin musikalske utdanning og utviklet seg til en anerkjent konsertpianist. De yngste familiemedlemmene – Lilly (14 år) og Henry (24 år) – fulgte sannsynligvis moren Maria Augusta Caroline tilbake til Hamburg.​

Til tross for de personlige omkostningene klarte Georg Pommerenk å gjenreise sin profesjonelle karriere gjennom sine omfattende forretningsforbindelser. Han sikret hotelllederstillinger i flere norske byer: Victoria Hotel i Kristiania, Grand Hotel i Molde og Hotel d'Angleterre i Trondheim. Disse stillingene viser at hans faglige renommé forble intakt på tross av den økonomiske fiaskoen.​

Konkursen hadde imidlertid dype personlige konsekvenser som strakte seg utover det økonomiske. Maria Augusta Caroline Pommerenk forlot Bergen og vendte tilbake til Hamburg, noe som markerte enden på familiens samlede liv i Norge. Hvorvidt dette var en formell separasjon eller en praktisk løsning på deres økonomiske situasjon, forblir uklart. Dessverre eksisterer det ingen registre som dokumenterer når eller hvordan Maria døde.

Døtrenes støtte (1901-1911)

Etter konkursen spilte tre av Pommerenks døtre – Paula, Olga og særlig Lilly – avgjørende roller i å hjelpe faren med å gjenreise seg i norsk hotellvirksomhet. De deltok direkte i hans nye restaurant- og hotellprosjekter flere steder i Norge.

Paula bisto allerede, som nevnt, fra 1902 da Pommerenk arbeidet i Kristiania og overtok ledelsen av Hotel Victoria, som var det mest anerkjente hotellet i Kristiania før oppføringen av Grand Hotel i 1911.  Dette varte frem til 1906, da faren overtok  Grand Hotel  i Molde og ledet også driften av Hotel d’Angleterre i Trondheim. 

Lilly ledet formelt driften av Pommerenks Grand Hotel i Molde, hvor hun 1. januar 1906 kjøpte Grand Hotel Molde fra arvingene etter Hans Rasmus Astrup for 60 tusen kroner for eiendommen og 27 tusen kroner for inventar. Georg Pommerenk drev hotellet på datterens vegne fra 1906 til 12. august 1910. Lilly ble senere lektor og underviste i tysk. Hun solgte til slutt hotellet 1. november 1911 for 60 tusen kroner til Kristoffer Stensrud.

Kongelig besøk på Grand Hotel Pommerenk i Molde og siste kapittel

Den 17. juni 1906, under sin historiske kroningsturné i Norge, ankom Norges nye konge, Haakon VII og dronning Maud til Molde ombord på det kongelige fartøyet Heimdal. Det kongelige paret bodde på Grand Hotel i to netter før de fortsatte til Trondheim, hvor kroningsseremonien skulle finne sted i Nidarosdomen 22. juni. Dette monumentale besøket skjedde på et avgjørende tidspunkt for Georg Pommerenk, som nettopp hadde overtatt ledelsen av Grand Hotel på vegne av datteren Lilly ved årets begynnelse.

Det kongelige følget var betydelig, og samtidige kilder dokumenterte anledningen omfattende gjennom postkort, fotografier og til og med filmopptak. Romsdal Amtstidende karakteriserte hele turen som en "Sole Triumphal procession," og rapporterte at massive folkemengder kantet veisidene og hilste det kongelige paret med "intense jubel" og "øredøvende" støy. Kongen anerkjente takknemlig den entusiastiske mottakelsen og hilste velkomstdeltakere  på begge sider av ruten.

Besøket var en del av en bevisst kroningsreise som startet 13. juni 1906 fra Kristiania (Oslo), og gikk gjennom Lillehammer, Gudbrandsdalen og Romsdalen til Åndalsnes før den nådde Molde med kongeskip. Denne systematiske turen hadde som mål å introdusere det norske folket for deres nye monarki etter nasjonens løsrivelse fra Sverige i 1905, og ble anbefalt av selveste Bjørnstjerne Bjørnson som var vel kjent med det staselige hotellet som Pommerenk drev i Molde.

For Pommerenk – en erfaren hotellier som hadde ledet prestisjefylte etablissementer inkludert Hotel Norge i Bergen og Victoria Hotel i Oslo – representerte vertskapet for den kongelige familien profesjonell validering på et kritisk punkt i hans karriere. En formell lunsj fant sted på hotellet 16. juni klokken 14:00, med taler av ordføreren og kongen.

Ingeborg Stensrud – senere eier og direktør i 30 år på Hotel Britannia i Trondheim – beskrev Pommerenk som "en eksepsjonelt god hotellier" og bemerket den enorme spenningen det kongelige besøket i 1906 genererte. Hendelsen etablerte Grand Hotel Molde som et viktig kultur- og sosialt senter, med dens bankettsal som etter besøket ble samlingssted for konserter, teaterforestillinger og betydelige borgerlige begivenheter. Lokale kilder understreker at besøket ble møtt med ekstraordinær entusiasme og stolthet, og representerte en milepæl som hevet både Moldes status som turistdestinasjon og Grand Hotels prestisje for generasjoner fremover.

Hun husker sin første sesong som fersk stuepike på Grand Hotel Molde hvor hun møtte Georg Pommerenk som levde sin siste sommer i 1910. I løpet av sommeren ble hun kjent med Pommerenk da hun fikk ansvaret for å passe på hans to barnebarn som var på besøk. Dette førte til at hun tilbrakte mye tid med ham og ble med på hans runder i de ulike avdelingene på hotellet og så hvordan man driver et storhotell. Dette var leksjoner hun holdt kjær gjennom hele livet og beskrev i sine memoarer 50 år senere.

Kirurgisk feil og død

Georg Pommerenk døde 16. januar 1911 etter en mindre kirurgisk operasjon mens han bodde hos datteren Lilly i Pilestredet i Oslo. Det er ukjent hvilken type operasjon han gjennomgikk, men det er sannsynlig at det var stressrelatert, da han hadde vært under enormt press i mange år og presset grensene for menneskekroppen for å sikre en god oppvekst for sine seks barn og et anstendig liv for sin overklassekone. Han ble gravlagt på Vestre Gravlund, og det ble holdt en sammenkomst for hans familie, og representanter fra hotellbransjen i Oscarsgate 70 i Oslo i hjemmet til datteren, pianisten Olga Pommerenk Brun.

Nekrolog over Georg Pommerenk av Lars Rønnej

Lars Rønnej, redaktør for Norsk Hotel Revue, skrev denne nekrologen ved Georg Pommerenks død 16. januar 1911. (Nr. 2 1911)

Pommerenks liv blant notabilitetene

Som innehaver av Norges fremste hoteller og som driver av Tivoli restauranten i Kristiania i løpet av slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, inntok Georg Pommerenk en unik posisjon som brakte ham i kontakt med tidens mest fremragende skikkelser. Kaiser Wilhelm II, som krysset norske farvann årlig, benyttet etablissementer under Pommerenks ledelse. Kong Oscar II, som styrte både Sverige og Norge fra 1872 til 1905, har også møtt Pommerenks gjestfrihet og spist Prinsefisk anrettet av Pommerenk.. Statsminister Wollert Konow og arkitekten bak norsk uavhengighet, Christian Michelsen og Bjørnstjerne Bjørnson spiste alle ved hans bord.  Komponisten Edvard Grieg nevner Pommerenk spesielt som garantist for sitt velbefinnende på Victoria hotell i Kristiania.  Kong Haakon VII fikk erfare Pommerenks kompetanse under kroningsreisen i 1906. Selv den britiske statsmannen William Gladstone kan ha opplevd Pommerenks anerkjente gjestfrihet under sine norske reiser. Det samme har polfarerne Fritjof Nansen og Roald Amundsen gjort sammen med lang rekke europeiske, asiatiske og amerikanske fyrster og eksellenser. 

Likevel, til tross for denne nærheten til makt og berømmelse, forble Pommerenk standhaftig bevisst sin profesjonelle rolle. Han antok aldri fortrolighet eller utnyttet disse forbindelsene for personlig gevinst. I stedet fokuserte han usvikelig oppmerksomhet på å levere et førsteklasses hotell- og restaurantprodukt. Denne profesjonelle diskresjonen og dedikasjon til fortreffelighet – snarere enn sosial klatring – ga ham respekten som oversteg hans økonomiske vanskeligheter. Hans samtidige husket ikke hvem han underholdt, men hvor upåklagelig han betjente dem. I en tid da hoteliere ofte søkte reflektert herlighet fra fremragende gjester, lå Pommerenks integritet i å forstå at ekte gjestfrihet betydde å få andre til å skinne mens man forble profesjonelt usynlig.

Avslutningen på tysk innflytelse

I flere hundre år før første verdenskrig hadde Tyskland hatt betydelig kulturell innflytelse i Norge, særlig i Bergen.  I over hundre år var norsk ungdom utdannet til akademikere, medisinere, ingeniører og håndverkere med tysk som det ledende språket.  Den norske nasjonalistiske malerkunsten i denne perioden var basert på tyske læremestre. Som eksponent for den tyske interessen for Norge var Kaiser Wilhelm II i tiden før første verdenskrig den mest fornemme aristokrat.  Han var særlig glad i norsk natur og tilbrakte sommerferiene sine på cruise i de norske fjordene hvert år mellom 1891 og 1914. Han finansierte gjenoppbyggingen av Ålesund etter brannen i 1904 og reiste en massiv 22,5 meter høy statue av den norrøne helten Frithjof i Sogn. Tyske hotellfolk som Georg Pommerenk bidro til å modernisere norsk gjestfrihet og introduserte europeiske standarder.

Men første verdenskrig endret alt. Kong Haakon VII og dronning Maud, som var datter av den britiske kong Edward VII, hadde sterke bånd til Storbritannia. Norge valgte nøytralitet under krigen, men forholdet til Tyskland kjølnet betydelig, særlig også grunnet tapet av mange tusen norske sjøfolk som ble torpedert av tyske ubåter.

Andre verdenskrig markerte det endelige bruddet. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, nektet kong Haakon kategorisk å godkjenne Vidkun Quislings nazistiske marionetteregime. Kongen flyktet til London og ble et kraftig symbol på norsk motstand. Nordmenn bar hans monogram "H7" som motstandssymbol under okkupasjonen.

Etter krigens slutt i 1945 hadde den tidligere tyske kulturpåvirkningen i Norge i all hovedsak forsvunnet, erstattet av sterkere bånd til Storbritannia og USA. Den gullalder for tysk-norske kulturelle forbindelser som Georg Pommerenk representerte, var definitivt over og vil antakelig aldri komme tilbake. Imidlertid er den fortsatt en viktig del av norsk historie.

Pommerenk-arven i dag

Ved å arbeide på Hotel Norge går vi daglig gjennom rom formet av Georg Pommerenks ekstraordinære visjon. Selv om han grunnla det som skulle bli Tysklands legendariske Hotel Vier Jahreszeiten i Hamburg, hevder vi stolt ham som vår – for det var her i Bergen hvor hans sanne arv tok rot og fortsetter å påvirke hvordan vi betjener våre gjester i dag.

Vi har all mulig grunn til å fortelle med stolthet hvordan Pommerenkrevolusjonerte norske gjestfrihetsstandarder. Han introduserte Norges første offentlige sentralbad rett her i denne bygningen – marmorbassenger og romerske bad som transformerte urban hygiene og fritid. Den banebrytende innovasjonsånden forblir en del av vårt DNA.

I våre arkiver har vi bevart menyer og fotografier som avslører hvordan Pommerenk hevet spisning til en kunstart. Han tilbød gjester et valg mellom den vanlige spisesalen og hans legendariske direktørbord – en ekstravagant opplevelse hvor presentasjon matchet eksepsjonell mat. Hans oppmerksomhet på detaljer inspirerer våre egne standarder: hvert laken må være strøkent, hvert stykke sølvbestikk polert, hvert måltid tilberedt omhyggelig. Vi viderefører opplæringsprinsipper han lærte ved Hamburgs prestisjefylte Streit's Hotel.

Men Pommerenks innflytelse strakte seg utover disse veggene. Fra våre vinduer kan gjester se Ole Bull-statuen han gikk inn for. Bergensbanen han forfektet bringer reisende til vår dør. Fløibanen han støttet stiger bak oss. Han drev ikke bare et hotell – han bidro til å omforme Bergens identitet som et reisemål.

Kaférommet han etablerte ble revolusjonerende for sin tid – et progressivt sosialt rom hvor unge kvinner kunne samles fritt og utfordre 1890-tallets konvensjoner. Den inkluderingsånden forblir sentral for hvordan vi ønsker alle gjester velkommen i dag.

Vi anerkjenner at Pommerenks reise ikke var uten kamp. Hans konkurs i 1901 er en del av vår historie, men hans profesjonelle omdømme forble upåklagelig gjennom hele. Han veiledet en generasjon norske hotelliere, inkludert Ingeborg Stensrud, som senere ledet Britannia Hotel i tretti år. Hans døtre videreførte hans entreprenørånd på tvers av flere etablissementer.

Det som rører oss mest er en historie fra våre arkiver: etter hans død, ettergav en kreditor all gjeld – et vitnesbyrd om en mann hvis integritet oversteg økonomisk motgang.

Selv om ingen Pommerenk-etterkommere arbeider i hotellbransjen i dag, fortsetter familien å verdsette hans minne og hedre hans grunnleggende visjon. De har delt med oss hans kjernefilosofi: at hoteller skal gi komfortable overnattingsmuligheter for gjester som søker hvile og gjenopprettelse etter anstrengende reiser og sportaktiviteter. Det prinsippet veileder alt vi gjør.

Når vi trener nytt personale, understreker vi Pommerenks banebrytende standarder – å skape imøtekommende rom hvor slitne reisende finner ro, fornyelse og raffinert komfort. Hans filosofi om å behandle hver gjest med verdighet og tilby dem en fristed av ro er ikke bare historisk – det er vårt daglige mandat. Pommerenk-arven lever videre gjennom hver interaksjon, hver tjeneste, hvert øyeblikk vi skaper for våre gjester. Vi er hedret over å være dens forvaltere.

⁂